At det finnes folk i verden som er avlet opp til et slikt nivå av feighet er helt ubegripelig.

Det verker i hjerte. Det stikker i magen. Tankene jobber iherdig med å finne ord som passer i definisjonen på sjokket og sorgen over det som, nok en gang, rammer helt uskyldige mennesker. At det finnes folk i verden som er avlet opp til et slikt nivå av feighet er helt ubegripelig. 



Det blir nyhetsoppslag oftere og oftere. Trailere som dundrer løs på julemarkeder, storbybefolkninger og familier som koser seg på ferie. Selvmordsbomberer som sprenger og skyter vilt rundt seg på t-baner og flyplasser. Konsertlokaler og uteplasser som forvandler musikkopplevelsene til blodbad. 

Det skjer oftere og oftere.

Det kommer nærmere og nærmere. 

Ukontrollert dukker tankene opp om vi skal til en plass som er sårbart for angrep.

Det er i disse tider det er viktigere enn noengang å holde tungen rett i munnen. For vi blir skremt. Det skaper en redsel. Kan vi reise dit på ferie likevel? Bør vi droppe den konserten? Kan vi vandre rundt i denne byen? Er denne restauranten trygg?

Det kommer til å skje angrep igjen. Dette er ikke siste gang vi blir sittende lamslått foran nyhetene i forakt og sorg. Men kan vi love hverandre en liten ting? La oss reise på feriene våre, la oss reise på konserter, la oss traske rundt i byen og la oss nyte god mat på restauranter. For om frykten for at noe skal skje tar overhånd er livene våre allerede mistet - og det onde har seiret. Vi kan simpeltent ikke tillate de oppnåelsen av frykt.

Manchester <3 

I går kveld ble arenaen for verdens vakreste språk forvandles til det mørkeste mareritt. Mine dypeste kondolanser til alle som mistet en venn, en kjæreste, et barn, eller en mor eller far. Mine varmeste tanker til alle som ligger skadet på sykehusene og til alle som kom så tett på en så traumatiserende hendelse som dette må være. Verden sender dere tanker av kjærlighet og varme. Vær sterke!



 

 

 

Mitt skjulte, ukjente talent.

Det kan vel ikke sies og være på landslagsnivå, dette her? Muligens utløper de fleste nivå om jeg tygger litt ekstra på tanken. Men så er det jo gøy da. Det å børste støvet av den gamle lidenskapen for fotball. Da må vi skru tiden nesten 20 år tilbake (!?!?) hvor lille meg stod ivrig på skolens fotballbane og higet etter å vise fotballen hvor skapet stod...eller målet om du vil. Eric Cantona var det helligste fotballkortet jeg hadde, også heiet jeg på Manchester United. 


Men selvinnsikten på den tiden var jo ikke allverdens å skryte av. At jeg alltid var en av de siste som ble valgt da de trakk lag ringte dessverre ikke i innsiktsbjella mi. Stort sett ble jeg plassert i mål så jeg bare kunne vente på den runde dingsen komme svevende og smelle ut samtlige melketenner fra det entusiastiske gapet mitt. 

Men nok nostalgi for i dag. Vi har hatt en veldig aktiv og koselig søndag. En ny topp ble besteget i dag tidlig. Denne gangen sammen med ei venninne jeg ikke har sett på en stund. Særdeles koselig var det. Og etter det var vi invitert i bursdag. Været har jo vært helt upåklagelig i dag så de fleste var å finne ute i hagen i dag. Vi spilte fotball, syklet, turnet og skravlet. 

Mulig jeg bommet litt på antrekket i dag, men det stopper stort sett ikke denne budeia.

Og om trikset går åt skauen er heldigvis hatten stor nok til å gjemme hele fleisen etterpå. ;)





Settet jeg hadde på meg i dag er forresten fra MANGO. Kjøpte det på salg i Oslo i fjor og siden har jeg ønsket det var fest hver dag så jeg bare kan skvise kroppen inn i settet og sprade rundt. 

Håper alle har hatt en fin søndag <3 


 

Denne lørdagen ble ikke helt som alle andre lørdager.

Et velkjent fenomen blant barnefamilier er at uansett hva, uansett hvor seint man legger seg, og uavhengig at man vet man har fri dagen etter og kan sove til langt ut på ettermiddagen, våkner man alltid før fuglene fjerter uansett. Sånn som i dag. 06:30 var tydeligvis kroppen ferdig oppladet. Hallo lørdag.  Og legge seg igjen, i håp om å hamstre inn en 60 minutters tid til er bare å legge fra seg. 

Men det er jo egentlig ikke en ulempe å stå opp tidlig. Jo tidligere man står opp, jo mer får man ut av dagen. Klokken hadde nesten ikke rukket å runde 09:00 før vi stod på en fjelltopp og gaulet.

Det er bare lillegutt og jeg i helgen, og vi har virkelig fått fine stunder sammen i dag. Lykken toppet seg for den unge håpefulle da vi plutselig stod i Telemarks vakreste klatrepark. Han hoppet rundt som en tennisball og før jeg visste ordet av det var selene på og ekstremsporten i full sving.

Etter klatreparken tok vi en spontantur til Seljord. Der bor en kompis av meg som jeg hang mye med i mine yngre dager. Både han og onkelen bor på gårder, og vi fikk hilse på kuer, kaniner, pusekatter, griser og hester. For en vakker plass.

Vi ble værende i flere timer, og hadde det skikkelig koselig.





Tiden flyr i godt selskap så det ble ganske sent i dag. Lykken var derfor upåklagelig da jeg parkerte i gården hjemme og oppdaget at jeg hadde lagt fra meg husnøkkelen hos familien min tidligere på dagen....

...Sent, men godt. Nøkkelen kom til sin rett. Lillegutt snorker sprekker i veggen og jeg er straks i ferd med å gjøre det samme. For jeg skal jo opp 06:30 i morgen også. Enten jeg vil eller ikke...



 

Visste du at de fantes på ekte i skogen?

Det er nesten så jeg tror jeg har blitt hektet. Bitt av bastillen som det så udelikat heter. Hver eneste morgen nå så er det nesten en livsnødvendighet og komme seg ut i frisk luft. Bruke kroppen. Stramme, tøye, svette, bøye. I dag har jeg egentlig en veldig hektisk dag foran meg, men det visste jeg på forhånd, så da var det bare å stå opp en time tidligere i dag så treningsturen fint kunne gå i boks.

Lillegutt var også med i dag. Det er virkelig moro å se hvor glad han blir av disse turene våre. Vi utforsker skogen og fjellet. Leter etter ekte pokemon figurer, og i dag fant vi to. En helt i starten (et rådyr) og litt senere fant vi en snegle. uforventet dukket det jommen opp en pokeball. Så lenge han har noe gøy å fokusere på hører jeg aldri et knyst om at det er "kjeeeeedelig" eller "jeeeeg eeeeer sliiiiiten." 

Its a win win!

Men nå hyler dusjen etter meg. Svette og gjørme må av og sminke på klæsses på. 

Ha en riktig fin lørdag.

 

Det forfølger, former og preger.

For en stund tilbake arrangerte kvinneguiden.no en skrivekonkurranse med tema "vendepunkt." Umiddelbart fant jeg frem noe jeg hadde skriblet ned noen måneder før. Jeg husker veldig godt dagen jeg skrev det, for den dagen skrev jeg det som en påminnelse til meg selv om at når man er så heldig å ha valg i livet må man være nøye og ikke ta det forgitt. Å ha valg ser man på som en selvfølge, men det er ikke det. Mange kan ikke velge. Men jeg kunne. Og selv om livet kan slå ganske saftig fra seg til tider og det gjør vondt der og da, så kan du velge hvor lenge slaget skal svi. Skal en hendelse påvirke resten av veien videre, eller skal man ta lærdom og gå videre? Det er ditt valg. Og i dag er det jeg som trenger min egen påminnelse. Og her kommer den:  

Noen hendelser i livet etterlater seg smertefulle avtrykk i sjelen. Uforglemmelige hendelser som forfølger, former og preger deg. Det fillerister identiteten din og sår tvil om din karakter, din videre livsreise og hemmer ditt fulle potensial.

Det blir steinen i skoen, flisa i fingeren, tannen som verker. Det som en gang kunne sammenlignes med en eksemlignende kløe på armen borrer seg gjennom alle tre hudlagene før det nådeløst gnager seg dypere inn i kroppen og sprer seg som gift. Jo mer spredning, jo mer destruktive resultat står igjen. Og jo lenger man bærer på byrdene, jo tyngre vil det bli. 

Så kommer den uungåelige dagen.

Fingeren er betent. Foten verker. Tannen dunker.

Fylt med overveldende smerte signaliserer en sliten kropp at kapasiteten er nådd. Begeret er fullt. Og du innser at det vonde avtrykket gjorde ikke bare gjorde skade i fortiden, men nåtiden også.

Det stikker kjepper i hjulene for din egen personlige utvikling. Istedenfor å omfavne dagen med nysgjerrighet, tygges kroppen opp av bitterhet, sinne, sorg. Det spiser deg opp, og om det ikke stoppes, vil det til slutt ikke være noe mer å ta av.

Så kommer den uungåelige dagen.

I kampens hete kommer veiskillet. Oppgjørets time. Og du må spørre deg selv:

Skal virkelig denne hendelsen definere den jeg er?

Skal virkelig denne hendelsen bli roten til flere?

Skal virkelig denne hendelsen bli definisjonen på mitt liv?

Historie er historie. Har flisa risset seg inn i fingeren, så har flisa risset seg inn i fingeren. Det kan ikke annet enn å godtas. Men så, hvor går veien videre? Skal flisa fortsette å stikke i fingertuppen? Skal steinen fortsette å gnage? Skal tannverken fortsette å dunke?

Det gode nyheten er at våre triste erfaringer er erfaringer. Du feilet ikke, du erfarte. Du er ikke mislykket, du ble rik på kunnskap.

Det ligger mye kunnskap i erfaringer. En indikasjon på plasser du ikke vil være. En indikasjon på hvordan du bør gjøre det neste gang. Et steg nærmere der du egentlig skal være.

Vi kan se på det som en test, og selv om testen noen ganger tar lang tid, er det ikke et nederlag. Gjør det om til din styrke, din motivasjon og lidenskap. Vi mennesker er helt fantastiske. Med gnisten tent finnes det ikke grenser for hva vi kan oppnå.

Ikke fornekt eller undergrav drømmen i deg. Ikke fortell deg selv at du ikke kan klare det. Ikke la smertefulle hendelser begrense ditt potensiale.

Vendepunktet står ved dine føtter. Du har makten, viljen og styrken. Det eneste som gjenstår, er bare å rive ut den jævla flisa. 

Da kommer den overkommelige dagen.

 

Dette så jeg virkelig ikke komme.

Tro det eller ei, men her kommer en post som kanskje ikke er det folk flest forbinder meg med sånn umiddelbart. Det skal nemlig handle om.....*trommevirvel*....TRENING!



Dette blir jo litt sånn bambi på glattisen i en jungel med så mange flotte treningsblogger, men jeg kjenner at jeg er veldig stolt av meg selv om dagen som har vært så strukturert som jeg har. Det er jo viktig å holde skranglekassa ved like, og etter tre måneder på sofaen som følge av bilulykken hylte kroppen etter å bytte ut fiskebollene som dinglet på overarmene med noe litt mer kompakt struktur. 

Når det gjelder trening er det fryktelig mye jeg ikke liker, og første pri er vel å unngå å begi seg ut på ting som står på hatlisten. Derfor har jeg valgt toppturer. Jenta er grådig, og vil selvsagt ikke trene uten belønning. Og utsikten på toppen; DET er belønning.

Jeg startet 29 april. Trasket med freidig mot og horribel kondis opp mot årets første topp. For ei som får blodsmak i munnvikene bare av å hente posten så trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at det ble en laaaaang og tung tur. Men vi kom oss opp alle mann. Og der og da ble jeg bitt av basillen.

Nå 16 dager senere er 8,5 mil (85,28 km) unnagjort. Med unntak av to dager (Strømstad turen) har jeg gått topptur hver eneste dag tidlig på morgenen + fire toppturer på ettermiddagen med ungene. Når ungene er med er det viktig med litt sysselsetting, så vi reiser på pokemonjakt. Under ser du en av pokemon figurene vi har funnet.



Det fasinerende med det hele er hvor fort kroppen faktisk bygger seg opp. Hvor fort man kommer i bedre form og merker forskjell. Fra å ha fjorten halvtimes pauser (okei, overdriver litt) så tar ikke denne kroppen lenger pause før på toppen. Jeg føler meg rett og slett i mye bedre form.

En annen ting som er veldig fasinerende er jo hvor lite søtsug man får etterpå også. Det behovet bare fordufter. Brus og sjokkis byttes automatisk ut med bær og vann (evt. iskald farris som jeg elsker over alt på jord). 

På turene bruker jeg appen endomondo. Det blir jo litt ekstra artig å føle med på hvor mye man får ut av trening, hvor lang tid man bruker, og ikke minst drar man i gang gangnam style dansen på parkeringsplassen hver gang man har fått ny personlig rekord. ;)

Så sånn ser puslebiters treningsregime ut. I all slags vær og i all slags klær. Om du vil ha et lite innblikk i ei svett budeie som leker trimdronning kan hun legges til på snapchat: puslebiter.

Ha en fin kveld <3

 

 

Han døde alt for tidlig.

Noen opplevelser glemmer man simpeltent ikke. De risser seg inn i hjernebarken som et episk minne om en sterk følelse som vippet litt ekstra på følelsesregisteret. På godt og vondt. 

Et av de gode utartet seg på Sentrum scene i Oslo for mange år siden. Da denne budeia ennå var ung, sprek og tjåååka full av hormoner. Da titsa ennå var i form til eventuell flashing og jeg fint kunne stå ved scenekanten og danse fra start til slutt uten ubehagelige hetetokter, tissepauser og hyperventilering. Jeg elsker musikk. Musikk som får frem noe ekstra i meg. Det som gjør at jeg blir inspirert til noe, tankefull, rørt eller som gir meg totalt latterkula fordi det sjanger eller tekstmessig er helt fjernt...for meg. Og det er jo mye som kan få frem slike følelser i oss. En melodi, en tekstlinje, eller stemmen. Aller best er det når de tre er samkjørte. Passer som hånd i hanske. Da blir det hele en magisk opplevelse.

...Nå skled vi litt ut..

...Tilbake til sentrum scene...

Den dagen gledet jeg meg så mye at jeg stilte opp flere timer før konserten for å sikre meg en respektabel ståplass. Det er noe med å miste litt av musikkopplevelsen når du reiser på konsert og ender opp med å få nærkontakt med en flassete, uvasket hodebund istedet for å få helhetsopplevelsen av å se artisten fremføre låtene du elsker. Men jeg fikk en god plass.

Så trasket han ut på scenen. En lang, tynn, skikkelse med håret rett opp og oransjefarget tan. Han satte i gang med fremførelsen av den ene perlen etter den andre. Alle favorittlåtene var valgt ut og et par jeg ikke har så sansen for. Men for en opplevelse. For en kveld. 

Og artisten som sørget for at kvelden gikk rett inn i mine historiebøker heter Chris Cornell. Mannen med den karakteristiske stemmen fra både Soundgarden og Audioslave. Han gav også ut soloskiver en periode.



 I dag kom den triste nyhetene om at han dessverre er gått bort, bare 52 år gammel. Hva som var dødsårsaken vites foreløbig ikke, men uavhengig av det kjente jeg det var en sørgerlig nyhet å innta. Rett og slett litt for tidlig da det ennå var masse rom for ny musikk fra han. Jeg kjenner en stor takknemlighet over å ha opplevd han live, for det var virkelig en opplevelse.

Takk for knallbra musikk, og hvil i fred, Chris Cornell.

                                               WC5FdFlUcl0


 

 

 

 

Ketchupflekkene lyser opp som vannkopper på skjortene

Så var feiringen nok en gang over. Bunader og fintøy er byttet ut med joggis og t-skjorte, og føttene er i ferd med å få tilbake følelsen etter å ha sprengt skrittelleren. Pølser, is, lapskaus og brus er konsumert, og ketchupflekkene lyser opp som vannkopper på skjortene. Barnetog er observert, russekort samlet og familie besøkt. Tross omstendighetene har vi hatt en koselig dag. 

Og koselig håper jeg du også har hatt det. Her kommer et lite bildedryss fra dagen:

















 

Usynkron barnesang, ketchupflekker og russe"æljing". Hei 17 mai.

Kjære puslelesere.

I dag er vi invitert til vår aller viktigste fest. Nok en gang skal vi fylle gatene i Norges langstrakte land med festkledde mennesker i alle aldre, størrelser og farger. Våre unge håpefulle skal usynkront gaule ut våre kjente, kjære, 17 mai låter i barnetoget, mens vi foreldre står på sidelinjen, veiver med flagget og kjenner den ene stolthetssprekken etter den andre melde sin ankomst av synet. Flere hundretusen wienerpølser skal fortæres, russen skal rope etter "æljen" i full offentlighet mens de kravler seg gjennom årets siste russedag i togene, og korpsene skal spille på seg tinnitus.  Det blir ketchupflekker, kremisbart, heliumballonger og gnagesår.

Og bare tanken på dette ville festinfernoet som venter i dag gjør at jeg kun tenker en ting.

Priviligert.



Hvor priviligert vi er som har blitt født og kan leve i et land som Norge. Et land med frihet, demokrati og mangfold. Et land med religionsfrihet, toleranse og inkludering. Landet hvor vi bekymringsløst kan sende barna våre avgårde på skoleveiene uten å frykte at de ikke skal komme levende tilbake. Landet hvor vi kan bli alvorlig syke, få den hjelpen vi trenger, og samtidig unngå økonomisk ruin. Landet hvor vi har en offentlig sektor som bidrar når sykdom melder seg, arbeidet forsvinner og gir oss mulighet til å nyte mange fine dager med barna våre. 

Vi kan legge oss med en genuin trygghetsfølelse om natten, og om personen du legger deg ved siden av er av samme kjønn eller motsatt kjønn så aksepterer Norge det også. 

Og det er viktig å minne seg selv på at denne tilværelsen vi alle har i Norge langt i fra er en selvfølge. Vi er rett og slett utrolig heldig.

Så kjære alle lesere.

Gratulerer med dagen <3 

 

 

  

Når oppladningen til 17 mai skjer på sykehuset

Man kan trygt si at dagen tok en uforventet vending i kveld. I ettermiddag bestemte ungene og jeg oss for å gå en av årets titopper, men det skulle vise seg å ikke være den lureste avgjørelsen tatt under dette taken. Nesten ved målstreken går prinsessa altså så voldsomt på fleisen og skriker til. Her var det bare å slenge hun på ryggen og ta en usving. Det ble to lange kilometer for mor som fremdeles kjenner ryggen skrike etter bilulykken, men må man så må man.


Legevakten ble ringt og to timer senere satt vi på venterommet med en drøss andre. Og om resten av gjengen som satt der kanskje hadde det litt kjipt kan jeg skrive under på at disse to barna mine sørget for underholdende innslag under den lange ventingen. Lille prinsen fikk nemlig akutte smerter både her og der, så han måtte nok også til legen og få "røyken"...(Røntgen altså...)

Det er veldig moro og være flue på veggen når de små prater. Så utrolig mye rart de snakket om som fikk venteværelse til å sette i sving en kollektiv humring. Gleden var også stor da vi fant en drikkestasjon med farris der vi satt. 

"Dette var jo en hyggelig plass, mamma. Vi får jo den gode drikken her. Kan vi reise hit hver dag? spør lillegutt med blunkende valpeøyne.

"Takk gud vi har leger vi kan reise til her i Norges land," fortsetter prinsessa.

"Jeg fikk faktisk veldig vondt i beinet nå jeg også, mamma. Kan jeg være så snill å få røyken?" spør lillegutt.

"Det heter ikke røntgen. Røyken er sånn tobakkpinner som voksne bruker" ler prinsessa. 

"Hvem av dere er det som har sluppet en fis nå. Er det du eller mamma?" spør lillegutt undrende mens han hvisker (alt for høyt) at han føler han har en skikkelig stor rap som må ut.



Så var det omsider vår tur. Alle tre sprader inn på legekontoret og hilser pent. 

"Da kan du ta av deg skoen og sokken din," sier legen til prinsessa.

"Okei, det kan jeg jo gjøre. Jeg har nemlig vondt i den tåa her," svarer plutselig lillegutt.

"Hun mente ikke deg, hun mente din søster," ler jeg.

"Ja men nå er jeg jo her allerede. Kan ikke hun bare se på den tåen da?"

 

Det hele var ganske livlig som du sikkert forstår, og etter totalt en time der er vi endelig hjemme. Og ja, heldigvis var det ikke noe brudd, bare en forstuelse. Så da blir det 17 mai i år også...med en minneverdig oppladning.

 

 

 

Skoleelever snikfotograferes og pedofile jubler over sin nye gratiskatalog.

Et av de farligste våpnene mennesker har fått mellom nevene er datamaskiner. Den lille firkanten som har gitt oss panoramautsikt til hele verden, og som åpnet dørene til en arena fylt med sterke meninger, mobbing, urealistiske hverdager og fristelser. Det har gitt feige mennesker testikler og blyge mennesker mot. Offentlige personer piskes, skoleelever snikfotograferes, barna holdes i sjakk med sinnafugler som knuser grønne grisers fjes og pedofile jubler over nettkatalogen de kan bla seg gjennom. NAV bygget ønskes brent og utenlandske landsmenn er bare en gjeng med skattesnyltende voldtekstmenn. Eurovision skal boikottes fordi favoritten ikke vant og artister kan gå å henge seg om de serverer en "dårlig" låt. Det twitres "pikkskalle" til Donald Trump, "hore" til kvinnelige superstjerner og drukningsønsker sendes flykninger som har kommet seg helskinnet fra krig og elendighet.



Og midt i mellom alle sinnataggene serveres vi overfladiske, finpolerte, og ikke minst uvirkelige bilder av hvordan vi bør se ut, hvordan hjemmene våre bør dekoreres og hvordan leve på chiafrø og nutrilett for å briljere langs Norges kystlinje med årets mest elegante bikinikropp. Bivirkningene melder seg som perler på en snor når man oppdager at käkhler vasen på bordet mangler og barn faktisk blir møkkete på klærne av å være ute. Jeg skjønner det er lett for mange å føle seg utilstrekkelig.

Men bare negativt er det ikke. Datamaskinene kan også stråle positiv kraft, skape dugnadsånd, kunnskap, inspirasjon og glede. Man trenger ikke lenger ta med seg giroblanketter til banken for å betale regninger, og trenger man tips og råd om forskjellige utfordringer livet har å by på finnes både lommelegen, google og finn tilgjengelig akkurat når det passer deg. Den har gjort alt mer tilgjengelig, på godt og vondt, kan man vel si.

Det er bare så mye sjokkerende å vitne. Det er jo så velkjent at 90% av forkastelige kommentarer som lires fra seg i sosiale medier ville aldri blitt ytrer mot den samme personen ansikt til ansikt. Vi ville aldri stoppet ukjente på gaten for å fortelle hva vi slukte i oss til middag, vi ville ikke stilt opp i BH og truse foran klassene våre og vi ville ikke gått til kjendiser etter en konsert for å oppfordre dem til å hente seg et tau og dø. 

Og det er så typisk oss. Det er så enkelt å kritisere og så vanskelig å gi ros. Noen ganger sliter jeg så med å forstå hvordan vi kan tillate oss selv å håndtere verdens mektiske verktøy så grovt. Tenk forskjellen vi kunne gjort om statusoppdateringer og kommentarer ble revurdert. Om vi brukte det på riktig måte med litt mer positivitet, humor og glede. Husk hvem som skal ta over nettbrettene når vår tid er over? Vær et forbilde for den yngre generasjon som klør i tastaturfingrene. Gå frem som et godt eksempel. Jeg sier som min lilleprins her hjemme; Har man ikke noe fint å si trenger man ikke si det heller." 

Og forresten! Visste du at alle dine statusoppdateringer på Facebook er offentlige uttalelser. I praksis betyr det at kommentaren din f.eks kan plukkes opp av media og videreformidles på Norges mange plattformer.

Det er noe å tenke på neste gang du ønsker å be noen reise dit pepper'n gror...

 

 

Hun vet hun snart skal dø.

Stille og tankefull ligger hun i den hvite sengen inne på det gule rommet. To gamle øyne veksler mellom å stirre i taket og på meg. Det ligger mye historie i de øynene. Alle livets farger har de opplevd. Nesten. Men nå skal de samme øynene snart lukkes igjen. Hun vet hun er ankommet siste desitnasjon. Hun vet hun snart skal dø.



Hun tar en stor slurk fra vannglasset på nattbordet før hun ser på meg og smiler.

"Jeg vet jeg kommer til å dø snart, men jeg er ikke redd for å dø altså."

Vi begynner å prate. Raust deler hun små glimt av livet hun har levd. Om tøffe tak i gamledager, barn og barnebarn, livets store sorger og livets store gleder. Fingrene peker bort på bilder fra hennes yngre dager som henger skjevt på veggen. På et av bildene er hun bare 18 år gammel. Nå er hun midt i 80-årene.

 Men så blir blikket tomt. Fortellergleden settes på pause.

"Ble du litt trist nå?" spør jeg forsiktig.

Hun tar et dypt åndedrag, ser bort på meg igjen, og døden blir igjen et samtaleemne.

"Det er bare noen ting jeg angrer på."

Drømmer og visjoner dukker opp. Kjærligheten. Valg hun gjerne skulle tatt som har ulmet i hjerteroten hennes i mange tiår, men som aldri ble gjort noe med. Alt ble med tankene, frem til det var forsent.  Angrende ser hun på meg. Om hun bare hadde fulgt hjertet sitt. Om hun bare turte. Om hun bare hadde tatt sjansen. Livet som ble tatt litt forgitt, fløy avgårde, og nå, på kanten av stupet, var det ikke lenger noe å gjøre med. 

     Hjerte slipper aldri taket når noe føles feil eller når magefølelsen ignoreres. Tankene blir en verkende påminner om hva livet kunne blitt og hva livet kunne vært om man bare fulgte hjerte og tok sjansen. For livet er bare en gang. Og livet går fort. Det er alt for kort til å leves med vond klump i magen og sorg i sinnet. Vi velger vår egen sjebne, vi velger vår egen destinasjon. 

Det er aldri forsent, sies det. Men noen ganger er det faktisk det. Enten av uforutsette hendelser eller alderdom. Det kommer alltid til et punkt hvor tiden har rent ut. Hvor drømmer, følelser og visjoner, blir vage minner av hva du egentlig ønsket å ha i livet. 

Så velg med omhu.

 

 

Alle alenemødre er late NAVere

Alenemødre. Samfunnets store snyltere. Damene som kun sitter på cafe med sine 10 kilo for tunge rompeballer og grådig håver inn den ene stønaden etter den andre fra samfunnets felleskasse. Så enkelt er det nemlig om du vil leve et luksusliv hjemme i din egen stue, uten å løfte en finger. Bare plopp ut en søt liten baby og forlat barnefaren så du kan danse deg rett inn i de offentlige kontorbyggene og kreve til smør på brødet. Alenemødre har det mest lukseriøse livet av oss alle her i Norge....og selvfølgelig...hvorfor jobbe når man kan se pengene rulle inn på kontoen uten å ofre en kalori for det? 



 

For en stund tilbake skrev jeg et innlegg her på bloggen: "Ikke kødd med oss alenemødre...vi er ganske bøse tenk..) http://puslebiter.blogg.no/1487767271_ikke_kdd_med_oss_alenemdre_vi_er_ganske_bse_tenk.html. Et innlegg om styrken vi alenemødre har, for det er tøft å være alene med barn. Jeg delte innlegget på sosiale medier, deriblant på puslebiter siden jeg har opprettet på facebook. Dommen fra en av landets mange nettroll, "Thor", var knusende.

Først skal jeg innrømme at stoltheten tok litt overhånd. Hadde jeg virkelig fått mitt første nettroll? Det er jo litt morsomt å se de for seg, der de sitter foran laptopen hjemme og leter etter neste offer de kan lesse sin verbale spybye over. Man trenger ikke være den som oppfant kruttet for å forstå at dette er stort sett mennesker som slettes ikke har det så bra. 

Men...jeg må selvsagt si at det er veldig provoserende og opprørende at vi alenemødre skal bli satt i NAVer boksen kun fordi vi har omsorg for barna våre alene (som kjære vene, er litt av en bragd i seg selv). Det er sørgelig at noen mennesker ser ting så svart på hvitt. 

..Så..

...Kjære "Thor"...

Bittelitt rett har du nok. Noen alenemødre får helt sikkert stønader fra NAV,  mens andre aleneforeldre har en deltidsjobb, noen har fulltidsjobb og noen har atpåtil flere jobber for å få hjulene til å gå rundt. Alenemødre kommer i ulike farger og fasonger. Noen har mye avlastning, mens andre har ingenring. Noen er driftige, mens andre kan være av den bedagelige sorten.  Alle er vi helt unike, med forskjellig utgangspunkt, men alle er vi like verdig din respekt. Kanskje til og med mer respekt? For i tillegg til å arbeide er jobben langt i fra ferdig når arbeidsdagen nærmer seg slutten. Da starter den viktigste jobben vi har, nemlig og være mamma (og kanskje litt pappa til tider også) på en og samme tid. Vi lager mat, og får i den forbindelse råkjørt våre pedagogiske evner når de små ikke vil spise grønnsakene og fisken. Vi hjelper til med lekser, og får i den forbindelse også råkjørt våre pedagogiske evner når den lange dagen har rokket med tålmodigheten til de små og de helst vil gjøre noe annet. Vi henter og bringer, støtter og motiverer, vasker og skrubber. Og du må på ingen måte tro at arbeidsdagen er over når natten kommer. Uforutsette ting skjer støtt og stadig hvor man må stå opp midt på natten for å trøste en som har hatt mareritt, massere bein med voksesmerter, eller at de rett og slett er våken og klar for dagen klokken 04:30. 

Så kjære deg, vi fortjener ikke å bli puttet i bås. Vi jobber, mer enn gjennomsnittet. Og ja, noen er på NAV, og da har de sikkert sine grunner til det. Jeg er ganske sikker på at det er en plass de fleste ikke ønsker å være. 

Vi fortjener ikke dine nedlatende øyne på oss. Vi fortjener superheltstatus!



 

 

 

En helt spesiell helg har tatt slutt.

Jeg må innrømme at jeg aldri trodde helgen skulle bli slik den ble, men vi har hatt et flott døgn i Strömstad, på Scandic Laholmen hotell. Det er så deilig å være på hotell. Bare entre resepsjonen, få nøkkelen, legge seg ned i den gode, myke sengen, og bare nyte livet. Våkne opp til synet av havet, valse ned til ferdiglaget frokost og overspise så mye at du må nok (dessverre) ligge litt til i den deilige hotellsengen etterpå også. 

Her er noen bilder fra helgens himmelrike:









 

Hvem vinner i dag? Kjør debatt!

Endelig er oppgjørets time kommet. Om under en halvtime er verdens beste sirkus i gang og nå gleder vi oss veldig her. Blir det gorilladans fra Italia, joddlerap fra Romania eller svenskenes dressmann reklame fremførelse som stikker av med årets seier?

Mine favoritter er: Sverige, Bulgaria, Romania, NORGE (Åff cårse), Australia, pluss et par artister jeg helt har glemt hvor er fra. Burde nesten ikke skje så blodfan som jeg er...

Nå er alt klart til fest hvertfall. Magen er fylt med italienske godsaker, snop er hamstret inn, snusen ligger oppå dyna og vi har printet ut scorecards så vi kan kose oss som "besserwissere" underveis. Er det nemlig en ting som er sikkert så er det at det finnes mange meninger om Eurovision.

Og med det ønsker jeg alle masse lykke til i kveld. Måtte den beste låten vinne, måtte neste års program få bedre programledere, måtte ingen kjoler sprekke og ingen artister snuble.

Tvi tvi!



 

Hæ? Er systembolaget et VINMONOPOL????

"Du, skal vi kjøpe noe digg til kvelden eller? Vi må jo kose oss litt under Eurovision finalen."

Jeg nikker samtykkende. Klart vi må ha kalorier å innta under verdens største musikkonkurranse. Den begivenheten kvalifiserer godt til å bruke kroppen som container for både vingummi, chips og seriøse mengder sukker.

"Jeg så systembolaget var rett rundt hjørnet der borte. Der kan vi handle," foreslår jeg.

Vaklende kaver jeg meg bort brosteinen i gata på hæler langt i fra designet for den type underlag. Og ganske riktig, systembolaget var rett rundt hjørnet. Så vidt meg bekjent er visst den butikken "the shit" for Norges harryhandlere.

Så entrer vi Mekka. Gluggene får umiddelbart øye på de søte handlevognene, og løper bort.

"Jeg vil trille," krever jeg.

Så valser vi inn, og førsteinntrykket var ikke helt som forventet. Hmm...skal si de har mye alkohol i denne butikken tenker jeg inni meg. Jeg trodde alkoholavdelingen pleide å være litt lengere inn i butikken.

Jaja.

Vi fortsetter ferden, men også neste avdeling var det kun alkohol å skimte. Hvor i helvete er snickersen og smågodteriet, tenkte jeg. 

"Herregud, er det bare alkohol i denna butikken eller?" spør jeg hånlig.

"Amalie? Du vet at systembolaget er et vinmonopol?"

Nei? Hva i svarte appelsinmarmeladen er det jeg hører? Kødder du?

Tankeboblen fylt med alle snickersene og smågodteriene blir vagere og vagere jo mer det går opp for meg at jeg står i et vinmonopol. (Jeg er avholdsmenneske for de som lurer)....

....En som derimot ikke lurer på det er mitt særdeles hyggelige reisefølge som gikk og humret hele veien bak meg mens vi trasket til systembolaget for å kjøpe godteri...

Så da er det bare å hamre løs på tastaturet ditt hjemme og sende meg en gratulasjon. Jeg har nemlig lært noe helt nytt i dag.

 



 

Når du forsover deg til den viktigste dagen...

Herregud, jeg har forsovet meg!!!

Kroppen spretter ut av sengen, spurter som en løve etter bytte sitt ut på badet mens hjernebarken blar gjennom kartoteket i håp om å finne tips til hvordan stelle seg smashing på et fjerdedelssekund. Med brun sparkel i den ene hånden og strømpebuksen i den andre forsøkes det ivrig å koordinere alt som skal gjøres på en gang. Uten særlig hell selvsagt.

Det hinkes, kravles og spurtes rundt i leiligheten mens svetteperlene skytes ut av tryne som en bismak av alt stresset kroppen spontant ble utsatt for. Har jeg pakket alt jeg trenger? Hvor er mobilladeren? Billettene? Herregud, hvor er mobilen? Jeg må vekke ungene! Rekker jeg levere til barnevakten nå? Hvor lang tid i forveien måtte man være på plass før avgang? Omsider fikk jeg røsket tak i mobilen for å sjekke hvor uhorvelig liten tid jeg faktisk hadde igjen..

...04:12..

...Nei, ærlige bananer og råtne klementiner (alternative banneord for de som har barn)...

...Jeg skal jo ikke opp før 06:00...

Misforståelsen er et faktum. Hvordan jeg i det hele tatt fikk det for meg at jeg hadde forsovet meg forblir et av livets store mysterium. Sakte river jeg av meg strømpisen og tusler forsiktig inn på soverommet igjen med Stig Van Eijk streker av brunkrem i fleisen. Og etter et hinsides stressøkt sov jeg særdeles godt til 06:00. 



Men nå er vi på vei. Kofferten og jeg. Hanken på kofferten har vært ødelagt i to og et halvt år så det er alltid en fryd å reise på tur med det vrange, lilla monsteret. Uansett, i dag kan ingenting ødelegge det upåklagelige humøret mitt. Det er jo EUROVISION finale i kveld, og jeg gleder meg til å ligge paddeflat, ustresset og særdeles engasjert i en av Sveriges hotellsenger.

Snakkas, nå begynner Captein Kid showet...  
 

Nei, nå stikker jeg...

Jeg elsker å reise. Flekke frem den utdaterte lilla kofferten min med hull i fronten og bare mate den med klær og andre duppedingser turen kan ha nytte av. Særlig flink til å pakke er jeg forresten ikke. Brødsaksa ender alltid subbende i gulvet når destinasjonen ankommes og jeg innser hvor mye jeg kunne tenkt meg og hatt med som dessverre ikke ble en del av innmaten til kofferten. Faste gjengangere der er f.eks sokker. Jeg husker aldri å ta med flere par sokker, så da blir det å traske rundt i de eneste jeg har frem til de står av seg selv når turen nærmer seg sluttspurten.



Apropos sokker...nå kom jeg på hva jeg har glemt å pakke...

I morgen skal jeg nemlig ut å utforske verden litt igjen, og jeg kjenner et inferno av fyrverkeri herjer i magen min av tanken. Anledningen? Eurovision selvsagt. I morgen er jo THE GRAND FINAL. Årets høydare. Det er favorittprogrammet over alle favorittprogram. Galskapen, paljettene, låtene, kostymene. Herregud, for et ubeskrivelig deilig sirkus. Nå er det bare å glede seg til å sprette mindre elegang opp og ned i hotellsengen med flagg, fløyte og et over gjennomsnittet drøyt engasjement. 

Avreise skjer selvsagt lenge før fuglene fyller lokalmiljøet sitt med sur odør så denne budeia bør sove nå. Og for første gang på lenge tror jeg at jeg vil sove veldig godt i natt.

___________________________________________________________________________________________________________________________

Følg puslebiter på Snapchat: puslebiter

 

 

 

Akkurat her kræsjet jeg. (Video)

I dag blir det en veldig hektisk dag. Jeg er i full sving med et morsomt prosjekt, og er i skrivende stund på vei til en av mine favorittplasser her i Telemark. Det blir en lang tur, men jeg elsker jo å kjøre bil så da skal jeg klare meg bra.



Jeg kjørte nettopp forbi en veldig spesiell plass, og jeg kjenner jeg nesten ble litt uvel av å være der. Bilulykken jeg var i for bare måneder siden utspant seg der. Jeg har bare kjørt forbi den plassen en gang tidligere etter det skjedde og enten jeg vil det eller ei så er det som om jeg gjennopplever smellet som bare røsker kroppen min avgårde. Jeg kommer virkelig aldri til å glemme den dagen. På godt og vondt. Det er nok en av de verste opplevelsene jeg har i baggasjen min, men jeg er så utrolig takknemlig over hvor reflektert man kan bli av å komme levende ut av noe slikt. Du prioriterer og tenker helt anneledes i ettertid. Man bryr seg ikke om bagateller lenger, men fokuserer på de viktige tingene i livet. Noe vi bør gjøre uansett. 

Om du legger meg til på Snapchat har jeg nå lagt ut video av hvor jeg kræsjet og forklaring på hva som skjedde. Da kan du også være med på dagens roadtrip.  Legg til: puslebiter

Du er den mest ustabile jeg vet om

For bare en uke siden var du så god med meg. Du omfavnet kroppen min, og lokket frem smil etter smil i fjeset mitt. Du gav meg energi til å danse rundt i sanden  og gjorde dagen min helt komplett. Der og da kunne jeg bare fryst tiden så øyeblikket kunne nytes for evig..

...men så snudde du helt. Rev energien ut av meg, og sørget for å gjøre tilværelsen mørk og grå. Alt bare forsvant. Sanden som kilte mellom tærne ble borte og dansebevegelsene stivnet. Du er virkelig den mest ustabile jeg vet om, din dumme værgud.


 

Få flekket fram den gule, runde dingsen på himmelen igjen. Ser du ikke at jeg fryser fletta av meg?

I kveld gjelder det! Hvem er din favoritt?

Så har den nervepirrende dagen endelig ankommet. Blir JOWST å se i den store eurovision finalen på lørdag? Altså, vi snakker nerver under dette taket nå. En finaleplass skal man slettes ikke ta forgitt. Det svir i marg og bein enda når jeg tenker tilbake på Norges skjebne i fjor. 

Årets norske bidrag har gode sjanser. Den skiller seg ut i mengden, og det pleier å være en god ting. Sangen er catchy, Walmann synger seg like stabilt gjennom låten gang på gang, og den lysende masken er virkelig en genistrek. Ja, også er jo vokalisten telemarking, og da må det jo bare bli bra? :)

Ungene har jeg for lengst klart å hjernevaske. De elsker Eurovision, og mor sprekker av stolthet når det diskuteres favoritter rundt frokostbordet. I år holder vi alle en knapp på Norge (åff cårse) og lilleprins danser breakdance om jodlingen til Romania går videre i kveld (og det gjør de nok).

Så nå er nedtellingen i gang. Om knappe tre timer er sirkuset i gang igjen. 18 land skal bli til 10. Lurer på om jeg har observert en plass at en av disse karene har fått influensa. Det håper jeg virkelig ikke er tilfelle. Tenk og være i ferd med å få sin livs opplevelse, også blir man sjuk? Nei, la det ikke stemme.

Heia Norge og heia JOWST. Uansett utfall er vi veldig stolte av dere! 

Skal du se på finalen i kveld? Og hvem er fine favoritter? Legg gjerne igjen en kommentar <3 
 

Å gå topptur i undertøyet...

"Nei, fy Fabian, jeg visste jeg hadde glemt no..."



 

Iført mårratryne, en utvaska string, colorline slippers og hår som gjør selve pulesveisen til skamme står øynene og myser skuffet inn i vaskemaskinen. Den rutinerte husmortilværelsen er ikke å skimte på mils avstand her i gården, og jeg må bare innse at absolutt alt jeg eier og har av treningsklær rett og slett ble glemt å hengt opp i går. Fjellturen på morgenkvisten er for lengst blitt en rutine denne budeia ikke kan gå uten om dagen, så kroppen subber seg langsomt inn mot soverommet for å se om jeg har noe treningsvennlig å skvisje kroppen inn i. 

"Næh, den hadde jeg glemt...Dette er vel definert som en treningsbukse, erikke d a?

Den skinner mot meg. I lilla. Min favorittfarge. Nevene røsker tak i den bukselignende kreasjonen og trer den på. Tottelittene pyntes med grå og oransje ulvang sokker, og selvsagt skal også snuppeveska være med på tur. Har man ikke annet, ja da bruker man det man har. Jeg går aldri en tur uten snuppeveska.  

Men underveis kverner hode. Er det egentlig en bukse jeg har på meg nå? Det er vel ikke definert som en bukse? I skrivende stund vet jeg fremdeles ikke svaret, men jo lengere jeg gikk, jo mer begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje danset meg gjennom skogen i superundertøy? Ikke at det gjør så mye. Den eneste som var der i dag var en pokemon (rådyr...men sønnen min kaller de pokemons), og han lovet å ikke videreformidle min ultimate fashionfail om jeg tok med noe snop på turene mine de neste dagene. 



Er det jeg som er langt ute på Hardangervidda, eller er dette faktisk superundertøy?

_______________________________________________________________________________________________________________________________

Følg puslebiter på facebook: https://www.facebook.com/puslebiterbloggno-1458444314393943/?fref=ts

Snapchat: Puslebiter

 

Tenk at han stjal det fra meg...

Vi skal et døgn tilbake i tid. Stemningen i stuen var helt elektrisk. Mens jeg vandrer over stuegulvet på min liksom tredemølle og ukoordinert gjenskaper årets svenske Eurovision dans satt ungene på hver sin stol og tegner svenskeflagget på bollekinna sine. For er det noe som får hælene til å sprette opp i taket her i huset så er det nettopp Eurovision. For et sirkus og for et show. 



I går var det altså første semi-finale, og 18 land skulle slankes ned til 10. Mine to favoritter (Sverige og Australia) seilte galant til finalen. Det skulle bare mangle så fatalt dårlige de andre bidragene var i år. For første gang i historien har et eurovision program gitt meg skallebank.

Og som om ikke skallebanken var nok....på slutten av programmet skal tre av de store fem introduseres. Landene som raust åpner lommebøkene år etter år og dermed er faste innslag i finaleprogrammet. Og der, akkkurat der, satt jeg nesten hele den grønne druen jeg slafset på i halsen. Det italienske bidraget har jo stjålet noe fra meg!!! 

Morsomt, tenker du. En gorilla på scenen...Vel...denne performancen er nemlig ikke så original som publikum tror....for gorillakortet...det er dradt før nemlig...av undertegnede..



Der har du meg. Hårete, illeluktende og svært sjarmerende under "The Show Must Go On" på Norges udiskutable perle, Osterøy. 

Royaltykrav er herved sendt den italienske delegasjonen...

 

Man mister så utrolig mye. En hel familie, en partner, en bestevenn.

Et brudd kan snu hverdagen helt på hode. Alt du kjenner til og er vant med forsvinner brått ut av nevene dine. Små hverdagslige ting man kanskje tidligere ikke har tenkt har så stor betydning, blir utrolig betydningsfullt - og savnet. Alle planene man så frem mot med sommerfugler i magen kanselleres. Nattesøvnen forsvinner. Man mister så utrolig mye. En hel familie, en partner, en bestevenn. 



Den du kjenner best, skal du plutselig ikke "kjenne" lenger. Det er ikke lenger det telefonnummeret du taster når det har skjedd noe du bare må fortelle om. I det ene øyeblikket står man klar til å erobre verden, i det neste sitter man og scroller gjennom gamle bilder og filmer som har gått fra å være deres kjærestearkiv til individuelle minner fra tiden som var. Man tenker det hele bare er en vond drøm og at man kommer til å våkne om litt. 

Det er en prosess. Selv om man sitter igjen psykisk forslått en periode så vil den vonde klumpen i magen slippe taket etterhvert. Hjerte vil få hvilepuls. Livet må gå videre og man har alltid et valg for veien videre. Den blir nok krunglete, men så vil den rette seg ut etterhvert. Det koster nemlig å legge hjerte ut på utstilling. Det er alltid en risiko, og man har aldri noen garanti for noe. Ha tro på din egen sjebne. Jeg har alltid hatt tro på at ting skjer for en grunn. Om dere er ment for hverandre så vil det vise seg - med tiden. 

________________________________________________________________________________________________________________________________

Følg puslebiter.blogg.no på Facebook: https://www.facebook.com/puslebiterbloggno-1458444314393943/?fref=ts

Følg puslebiter på Snapchat: puslebiter



 

Jeg har en sjelden sykdom...tror jeg...

Jeg nekter, skriker kroppen. 

Typisk denne skrotten her egentlig. Så fort det er litt gråvær i horisonten pleier den å gjøre akkurat dette. Streike totalt. Nekte plent å gjennomføre planlagte gjøremål. Den bare ligger i sengen og gjennopplever hele trassalderen på nytt. Bare fordi den lille glippen i vinduet viser at solen som har herjet himmelen i godt over en uke har forduftet. Varmen også. Hendene klorer seg fast i madrassen med ønske om å bare bli liggende under den gode, varme dynen resten av dagen.



Jeg tror jeg er allergisk. Mot kaldt vær. Det må være en sykdom. Litt i samme gaten som en av barna mine her om dagen som sa at kroppen dessverre ikke klarer å rydde rommet om den ikke fikk godteri først. Konfrontasjonen min hjalp lite. Jeg måtte bare ta henne med til legen så skulle jeg få det bekreftet. Det var nemlig ikke så rart jeg ikke hadde hørt om sykdommen før. Den var ganske sjelden. 

Og jeg som har vært så flink. Hver eneste dag, de siste 10 dagene nå, har kroppen danset seg til trening i herlig solskinn. Spurtet opp til toppen av fjellet.  Det var planen i dag også. Og det skal gjennomføres. Jeg skal bare trasse litt først. Ikke ville litt. Brette verandaleppen, og ha litt selvmedlidenhet først. For sånn er det med trening. Noen dager vil man bare ikke. Det frister simpeltent ikke.  Alt blir et skikkelig ork, men så vet jeg hvor godt det gjør. Hvor deilig det er å starte dagen med en skikkelig gjennomtrekk av hode. Hvor stolt jeg blir etterpå, og ikke minst hvor mye sterkere jeg føler meg.

Det er bare det at denne dyna er så god og varm...

Legg meg til på snapchat å bli med på turen. Selv om jeg sikkert kommer til å trasse litt.

Snapchat: puslebiter

//Jada, slapp av, jeg kommer i dag også...

 

Glad i deg <3

Tre små ord lyste mot meg tidligere i dag.

"Glad i deg." 

En kort liten setning fylt med så mye varme og omsorg. 

Jeg skrev det tilbake.

Og det var hele samtalen.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har noen ufattelige gode venner.

Unner alle jeg møter på min vei slike vennskap.



Takk, Merethe!





 

Det smertefulle livet etter bilulykken

Det er, uten tvil, noen grusomme måneder jeg er i ferd med å legge bak meg. Og godt er det. Tiden etter bilulykken i januar har tidvis vært et mareritt. Det er vanskelig å forklare akkurat hvor tøft det har vært å leve inni denne kroppen, plutselig uten bil, og med to barn som skal både hit og dit. At formen er på god vei tilbake gjør at jeg nesten føler meg som kuene på kuslipp. Jeg får bare lyst til å danse rundt i gjørmen og lage like tvilsomme lyder som de lykkelige kuene. 

Men jeg glemmer aldri første dagen jeg våknet opp etter ulykken. At det går ann til å ha så vondt i kroppen er nesten ikke til å tro. Jeg klarte knapt å gå på toalettet uten å kollapse. Ryggen hadde fått seg en vannvittig trøkk, jeg hadde nakkesleng og hjernerystelse. Det verste var sistnevnte. Det å ikke kunne reise seg før verden spant rundt og kvalmen la seg over kroppen som et klaustrofobisk teppe. Jeg måtte bare ligge, ligge, ligge og fikk ikke gjort noe. Alt som skulle følges opp ble vanskelig, og bare det å handle på butikken, uten bil, ble nesten umulig. 



Men er det ikke når det stormer man innser hvor sterk man egentlig er? Vi har kommet oss gjennom det, med god hjelp fra snille mennesker som har hjulpet til med både barna, handel og lekser. Det er jeg veldig takknemlig for. Å ha noen rundt seg som bryr seg er virkelig alfa og omega.

Nå skal det sies at ulykken kunne gått veldig mye verre. Nå som jeg har fått ting litt på avstand er det ikke tvil om hvor ubeskrivelig heldig jeg har vært. Hadde jeg svinget bilen av et sekund tidligere hadde jeg helt klart vært dø nå. Bilen traff min bil, på venstre front, i 70 km i timen. Jeg skjønner hvorfor jeg har hatt så vondt. 

Merkelig nok er det godt å stå litt i stormen innimellom. Livet bare kjeppjages i perspektiv og bidrar til tanker man ellers kanskje ikke ville kommet på. Jeg tar ikke forgitt hvor heldig jeg var den grusomme dagen i januar. Min lærdom er å aldri ta livet forgitt og gripe øyeblikkene. Det kan plutselig være over (det høres klisje ut, men det er jo faktisk sant), og da er det viktigste for meg å aldri ha noe usagt eller ugjort. Jeg har blitt veldig flink til å fortelle de i livet mitt som betyr mye for meg at de betyr mye for meg og hvor takknemlig jeg er for å ha de i livet mitt. Om ulykken skulle være ute igjen ved en senere anledning har jeg hvertfall ikke noe usagt...




 

Jeg fikk blomster på døren og en herlig overraskelse i dag.

I dag er virkelig dagen jeg skulle miste munn og mæle. Intetanende sprader jeg rundt i svette treningsklær, mens halvspiste fiskekaker enda ikke hadde rukket å bli ryddet av bordet. Selvfølgelig hadde jeg nettopp stått inne på badet og fjernet all sminke, og Markus løp rundt i stuen kun iført favorittbokseren med traktorer på.

Så går jeg ut av badet, og der, rett utenfor kjøkkenvinduet, ser jeg han. Kroppen hopper ukoordinert opp og ned, jeg løper ut, og like bak han står min utrolig gode venninne fra Bergen også - med blomster i hendene. 

Dette besøket gjorde simpeltent kvelden min. Den siste tiden har vært en forferdelig påkjenning på kroppen, så dette var en fantastisk fin overraskelse! En av de  herligste parene jeg vet om, og veldig gode venner som jeg har savnet mye etter jeg flyttet fra Bergen. 



Se, Kristin! Jeg fant en finere vase! Tusen takk for et utrolig koselig besøk og tusen takk for de vakre blomstene. Jeg er takknemlig for dere <3

Brutal bursdagsfeiring



Det er ikke så lett å være skilpadde bestandig. Hvertfall ikke når de står på bursdagsmenyer, slik som i dag. Han ser kanskje blid og fornøyd ut der han ligger med hode litt på skakk, men her må vi bare konkludere med at dette kan ikke ha vært spesielt godt. 

Og når ulykken først skal intreffe håper man kanskje at det går fort. Heller ikke den sjebnen fikk denne skilpadden i dag. Hode røk nemlig ikke med kakespaden, men med ostehøvelen. Smilebilde over er selvsagt tatt før den viten...



Men god, det var den.

//Trine er flink til å bake kaker, ekkesant?
 

Hvordan klarer dere å være så gode venner a?

Noe av det tristeste jeg ser er foreldre som har gått fra hverandre og knapt klarer å veksle et ord med hverandre. Og de finnes det mange av. Man har tross alt satt et barn til verden og det barnet er like avhengig av mamma som av pappa. Det å føle at foreldrene ikke takler å være i samme rom kan være veldig belastende for de små og det skaper usikkerhet. Barna skal ikke føle at de ikke kan si at det har vært gøy hos den ene foresatte i frykt for at den andre skal bli sur eller lei for å høre det. Ikke undervurder barna. De får virkelig med seg mer enn man tror. Folk må slutte å være så egoistiske der. Dere har vært glad nok i hverandre til å få barn, da må dere også klare å samarbeide godt for barnets beste. 

Derfor har det alltid vært viktig for meg å være god venn med fedrene til barna mine. Og heldigvis har det vært like viktig for de. Tidligere har vi feiret jul sammen flere år på rad, og i dag samlet vi oss hele gjengen og reiste til Jomfruland utenfor Kragerø. Der leide vi sykler og feis avgårde for å utforske den upåklagelige vakre øya. NB: Jeg vil på ingen måte glamorifisere vennskapene. Vi er virkelig uenig noen ganger også, vi bare furter ikke i flere år etter en diskusjon. Vi finner løsninger som begge kan leve med.  

Etter sykkelturen, litt knall og fall og hvitveisbeundring tok vi hver vår pose og samlet skjell. Det har blitt en liten tradisjon siden det finnes så utrolig mange vakre skjell der ute. Om anledningen byr seg er Jomfruland virkelig en perle å besøke akkurat nå. Anbefales på det sterkeste. 

Jeg tror ikke det finnes en bedre lykkepille enn å være ute i solskinn. Det er som balsam for kropp og sjel. Er det en ting som gjør denne budeia glad så er det når været er så varmt at man kan ha på seg en enkel sommerkjole, uten noe over, og ikke fryse. Kan vi plis være så snill å få flere slike dager? Plis?



 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Februar 2017
hits