hits

Fly til Bergen t/r for 2 personer: 6098 kr - Fly til Las Vegas t/r for 2 personer: 5198 kr

I ren untakstilstand slang gapet seg ned på bakkenivå da Widerøe presenterte prislappen på en femogførti minutter lang heisatur i et av flyene deres. For to personer, tur/retur, til Bergen, kan prislappen altså bli på over seks høvdinger. Pinlig nøyaktig: 6098 kr. Tross det faktum at billettene ble bestilt i god tid før avreise. Og tro det eller ei - dette var altså det rimeligste alternativet. 

6098 kr. for en runde i noe som tidvis kan assosieres med å ta en heisatur i tørketrommelen. Det er 135 kr i minuttet. Lommeboken får et illebefinnende bare av å se på summen. 

I kveld begynte jeg å leke med tanken om en tur på nyåret. Hvor det blir er usikkert enda, men jeg ble sittende å scrolle meg gjennom verdenskartet i dag. 

Las Vegas?

Antageligvis koster en slik tur både skjorta og buksa, men nysgjerrigheten krevde å ta en nærmere titt på kostnadene. Bare på gøy. De aktuelle datoene ble klunket inn og plutselig lyste det mot meg:

2 personer t/r Las Vegas kom på 5198 kr.

Det er altså 900 kr. billigere å ta turen over atlanteren.

Det føles litt spesielt når du kan fly halve jordkloden rundt til et av verdens mest berømte plasser for bare noen tusenlapper, men må betale mer om du vil utforske ditt eget land.

Er det bare meg eller er dette noe spesielt? 

 

 

 

 

Å miste noen man er glad i

Det skjer noe med oss mennesker når vi mister noen vi er glade i. Nådeløst setter det livet i et større perspektiv enn vi kanskje har hatt tidligere. Det blir en slags påminner om hvor sårbart livet kan være. Hvor fort et liv i idyll kan snu om og bli til et mareritt. Tenk hvor vondt det må være å kjenne på friheten og alle mulighetene du har i det ene sekundet - for så å bli totalt fanget og miste kontrollen over eget liv i det neste sekundet. Mange opplever det.

Og når det skjer våre nære og kjære settes følelser og tanker i arbeid som aldri før. Tar vi godt nok vare på hverandre? Hva er viktigst i livet ditt? Hva ønsker du? Hva drømmer du om? Hvor vil du? Setter du grenser for deg selv? Og om du gjør - hvorfor? Hvorfor begrenser vi vårt eget potensiale? 

Det er så lett at hverdagene bare flyr avgårde. Særlig som småbarnsmor skvatt jeg litt til da førstefødte plutselig stod foran meg 10 år gammel. Tosifret alder plutselig. Hvordan er det mulig at tiden har gått så fort? Hun var nyfødt her forleden jo! 

Samfunnet vårt har blitt travlere, og desto viktigere er det å ta et avbrekk innimellom. Et cafebesøk med ei venninne. En dagstur med barna. Familiemiddager. Ei venninne i Bergen inspirerer meg mye der. De har begynt å arrangere noe som heter "Spis i lag" hvor en gjeng spleiser på mat også samles de i en ukedag for å spise middag sammen. Noe så fantastisk. Og ganske hyggelig kan jeg tenke meg. 

Alt handler vel tilslutt om prioriteringer. Hva i livet ditt er viktig? Hvem er viktig? 

Er det en ting dette året her har lært meg så er det at ordtaket "Det er aldri for sent" ikke stemmer helt. For noen ganger er det forsent, enten man liker det eller ikke. Så stå på med lidenskapen din, følg intuisjonen og magefølelsen din og ta godt vare på de du er glad i. 

10 unike hoteller som må oppleves.

1.Kakslauttanen Arctic Resort, Finland

Finske Kakslauttanen Artic Resort ligger i Lappland, Finland og tilbyr overnatting i termiske glassigloer eller tradisjonelle trehytter. Det holder helårsåpent og er nok mest populært på vinterstid med sin spektakulære natur og panoramautsikt til nordlyset.

Hotellet har verdens største røykbadstue, som også har sin egen restaurant, Savusauna. Dette i tillegg til to a la carte restauranter som serverer Lappland spesialiteter som reinsdyr og grillet laks.

En overnatting koster mellom 400 - 1000 euro avhengig av når i sesongen man booker.

2. Treehotel, Harads, Sverige.

Dette særegne hotellet tilbyr overnatting i trærne i Haradskogen hvor banebrytene arkitektur og design møter vill natur.  

Treehotel tilbyr viltretter med lokale råvarer, og man kan benytte seg av badstue og boblebad mot et lite gebyr. 

Pris per overnatting for to personer ligger på rundt 4000 kr.

3. Skylodge Adventure Suites, Sacred Valley, Peru. 

En 20 minutters kjøretur fra Urubamba, Peru, finner du hotellet som muligens ikke vil appelere mest til de med høydeskrekk. Skylodge Adventure Suites er en nyskapende lodge som tilbyr deg hengende rom høyt oppe i fjellveggen med panoramautsikt til Urubambadalen. 

Hotellet arrangerer også en rekke aktiviteter i nærområde, og Zippline i Via Ferrata er inkludert i oppholdet.

Hotellet står ratet høyt, men har opplevd noe klager på at det er vanskelig å booke rom. Prisen for en overnatting ligger på rundt 3700 kr.

4. The Caves, Negril, Jamaica

The Caves er et 5-stjernershotell som kun er åpent for par. Blant hotellets fasiliteter finner du Avedaspa, topp restauranter og bar som er laget av to kalkgrotter.

Hotellet leier ut sykler og tilbyr guidede snorklingturer. Restauranten, Private Cave, kan friste med en fem-retters meny mot en ekstra kostnad ved insjekk.

Om overnatting frister her må man bestille i god tid. Det er fullbokket langt fram i tid. 

5. Sheraton Huzhou Hot Spring Resort, Kina

"Hesteskohotellet" eller "The Dougnut". Kjært barn har mange navn. Dette luksushotellet beliggende i Kina tar pusten fra de aller fleste med sin unike arkitektur. 

Med 6 restauranter, spa og innendørs basseng kan hotellet løsne opp selv de mest anspente muskelknuter. Hotellet har også flere barer, utendørsbasseng og wifi.


Prisen for en overnatting ligger på mellom 2500 - 3000 kroner for det rimeligste rommet. 

6. Magic Mountain Hotel, Huilo Huilo Reserve, Chile

Magic Mountain hotell er oppkalt etter favorittboken til eierne, og dette hotellet har litt av et rykte. Historien forteller nemlig om et hotell med magiske krefter som oppfyller alle våre ønsker.

Og om ønske er å få en unik og avslappende opplevelse kan det fort se ut til at man får ønske sitt oppfylt her. En gjenganger i tilbakemeldingene fra besøkende er at det nesten føles ut som å være midt i et koselig eventyr. 

Dette er også et hotell man må booke langt i forveien da det er fullbooket langt frem i tid. 

7. Amangiri, Utah, USA

Om ønske er en privat og anderledes ferieopplevelse er dette litt av en perle. Lokalisert midt i ørkene er man sikret et rolig og behagelig opphold på Amangiri i Utah. 

Utsikten fra rommene er "one of a kind" og hotellet har både spa og fine resturanter til disposisjon. 

Et ettertraktet hotell som er fullbooket langt fram i tid. Det var utfordrende å finne prisen, men med tanke på at det er et fem-stjerners luksushotell vil nok et opphold her svi godt i lommeboka. 

8. Giraffe Manor, Kenya

Er du lei av de samme gamle fjesene rundt frokostbordet er kanskje Giraffe Manor plassen å besøke for deg. 

Her er giraffene en stor del av "fasilitetene" og en ny gjest ved frokostbordet. 

Pris for opphold og frokost med villdyrene koster rundt 500 euro per natt. 

9. Mirihi Island Resort, Maldivene

Oppkalt etter en lokal blomst vil dette hotellet være som balsam for sjelen. Med rom beliggende enten ved sjøen eller i sjøen våkner man til behagelig bølgebrus og nydelig utsikt. 

Hotellet har tre spiseplasser og har klart vann med vakre korallrev. Hotellet tilbyr også massasje, treningsstudio og diverse vannsportaktiviteter. 

Pris per natt ligger på rundt 5000 kr.

10. Liberty hotel, Boston, USA

Man trenger ikke være kriminell for å komme i fengsel. Eller, noe oppgradert har nok det tidligere fengselet blitt etter det ble hotelldrift, og noe av inventaret fra tiden hvor lokalet med driftet som et fengsel er der fremdeles.

Hotellet har barer, restuaranter og livemusikk for å nevne noen av fasilitetene. 

Et opphold ligger på mellom 350 - 500 dollar. 

 

 

 

Når man mister et barn

En overveldende følelse omfavner kroppen i det resultatet lyser mot deg. Spent har du benket deg ned på baderomsgulvet og ventet det lille minuttet som føles mer ut som en time. Småskjelven griper du tak i den for å få svaret - og ganske riktig, stemte resultatet med signalene fra kroppen. 

Et lite menneske.

Et bittelite menneske i ferd med å ta form. 

Med din nese. Dine øyne. Og forhåpentlig din humor ;)

Ukontrollert forsvinner du inn i en verden av tanker om hvem, hva og hvordan, mens du kjenner hvordan kroppen jobber dag og natt for å tilrettelegge en best mulig tilværelse for det lille frøet som tilslutt skal bli en vakker blomst.

Men noe skjer.

Noe er ikke som det skal. 

Hjelpesløst blir du vitne til at strekene på pinnen snart vil forvandles fra to tilbake til en. Tankene om det bittelitte menneske - med din nese, dine øyne, og forhåpenligvis din humor blir forevig et ubesvart spørsmål. Det lille fjeset fikk aldri ta form. De små fingrene du aldri fikk holde i. Tankene går fra nysgjerrig undring til kritisk tvil om hva galt det er med kroppen din.

9 uker. 

Neste søndag, 15 oktober, er det den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og tidlig i livet. Dypt æret kan jeg meddele at jeg skal fremføre noen av låtene mine under LUB (Landsforeningen uventet barnedød) sitt arrangement i Skien hvor det blir appell, sangunderholdning og fakkeltog bort til rådhuset hvor det tennes fakler som skal formes som et hjerte. 

Opplevelsen min er "ingenting" i forhold til hva mange andre opplever. Historiene er mange og hjerteskjærende. Bare tanken på hvordan noen i det ene øyeblikket gledes av spark fra små føtter inne i magen, for så, i neste øyeblikk, befinner seg på sykehuset med beskjeden om at barnet i magen har dødd. Som om ikke den beskjeden er belastende nok er det mange som må føde barnet på vanlig vis etter beskjeden. Jeg klarer faktisk ikke finne ord som kan beskrive hvor forferdelig jeg tror det må være. Heller ikke hvordan det må føles å legge barnet sitt om natten for så å våkne opp til et barn som ikke puster lenger. For en ubegripelig, ubeskrivelig og forferdelig sorg det må være. Til alle dere som har måttet oppleve det overnevnte. Dere har min dypeste medfølelse. 

Vi trenger helt klart mer forskning på dette område, så om lommeboken tillater det, vipps gjerne en slant til LUB enten via vipps til nr.10591 eller sms LYS til 2490.

 

 

 

 

 

Perfekt start på spenningshelgen.

Kjære dere, har dere sett på maken? Man kan jo ikke annet enn å danse ukoordinert tango i gatene av dette fantastiske høstværet vi har fått servert i dag. Og nettopp det har jeg gjort, i noen stylter av noen sko, for er det noe som får frem dansetrangen hos denne budeia så er det varme dager i strålende solskinn. 

 

Vi har vært på tur. Ungene og jeg. Flere herlige dager er tilbragt med sjelevenn, Kristin, i Slemmestad. Jeg har nesten ikke ord for hvor essensielt det er med gode venner, og i løpet av de siste dagene har vi gjort alt et genuint vennskap inneholder. Latterkramper så store at man nesten etterlater en skvett eller to en viss plass, og dype, sårbare samtaler som presset frem tårene hos oss begge.  

Med full viten om at jobben kaller i helgen ble jeg liggende lenge i dag tidlig og bare tviholdt på lakenet. Ikke sant det er digg? Bare ligge paddeflat, flytende utover madrassen, og ikke måtte stresse opp. Det er nok av stressfylte dager om dagen så det gjorde så godt å bare deige seg lenge.

Dagen skulle langt i fra bli verre, snarere tvert i mot da vi tilbragte minst en og en halv time i boblebadet ute i hagen. Etter det startet ferden hjem hvor unger skulle leveres til overnatting, arbeidshelgen planlegges og jeg traff verdens råeste reservemor for å handle garn til en genser hun skal strikke til meg. 

I morgen går ferden ut til distriktet. Vi skal noen århundrer tilbake i tid rett og slett, og jeg gleder meg veldig til å treffe disse karene igjen. Jeg har vært der en gang tidligere, for nesten to år tilbake i tid. Det kommer mer om det besøket senere.

Men nå skal gamlemor trøkke i seg et par hekto med baconsnacks og sjokolade, legge seg under pleddet og se humorklipp på youtube. 

Og herved erklærer vi fredagen for åpnet.

For "Hæsjtagg jeg er glad i deg" vil aldri erstatte en god klem.

I kveld skriver jeg fra hjertet. 

I lang tid har jeg hatt lyst til å skrive dette innlegget, men så har noe stoppet meg hver eneste gang. Er det frykt? Er det fordi det fremdeles, dessverre, er et  tabubelagt tema? Uansett årsak så klarer jeg ikke la det være. Temaet får bare være så tabubelagt det bare vil. At det har blitt det bunner vel i at vi fremdeles ikke har snakket nok om det. Vanskelige ting må også snakkes om, og derfor velger jeg å sende avgårde første stafettpinne i håp om å ufarliggjøre tematikken litt mer.

For de vi skal snakke om finnes overalt. Det kan være naboen din, onkelen din, kjæresten din eller en kollega. Frem til bristepunktet er det nærmest umulig å se det på noen. Alt du antageligvis ser er et påklistret tappert smil etterfulgt av en humoristisk, selvironisk kommentar som lokker frem latteren din. Maskene har blitt et skjold. En rustning. Alt for å unngå at noen fatter mistanke om hva som egentlig foregår. 

Så reiser de hjem.

Lukker døren.

Og bak disse dørene sildrer tårer, skriker fortvilelser, skremmer redsler og gnager tanker så vonde at det, for noen, ender opp med å bli for tungt å leve med. 

Jeg kjenner flere som har vært psykisk syke, og en av følelsene som har blitt en gjenganger for de som opplever å leve med en slik tilstand er:

ENSOMHET.

De tror de er alene. Alle tror at det bare er de som har det sånn. Helt alene i verden. Og med de følelsene følger en ond sirkel av mindreverdighet, håpløshet og intrykket av at man fortjener mindre enn andre. 

I følge norsk psykologi forening vil halve Norges befolkning få en psykisk lidelse i løpet av sin levetid. Det er rundt 2,5 millioner mennesker. Mer enn 1 av 3 i verden vil oppleve en psykisk lidelse en eller flere ganger i løpet av livet, og det er anslått at psykiske lidelser vil være den ledende årsaken til global sykdomsbyrde i år 2030.  

Jeg er så bekymret. Skikkelig bekymret. Det er så viktig at de menneskene som bærer sånne byrder på ryggen kjenner nok trygghet til å tørre å snakke om det. Snakke med noen. Tørre å søke hjelp.

I en digitalisert verden hvor kommunikasjon via skjermer vokser seg større og større er det ikke rart at menneskers psyke blir filleristet tilslutt. 

For "hæsjtagg jeg er glad i deg" vil aldri erstatte en god klem.

"Hæsjtagg I love you" vil aldri erstatte et kyss".

"Hæsjtagg jeg setter pris på deg" vil aldri erstatte en vennskapelig samtale ansikt til ansikt.

og "Hæsjtagg håper det går bra med deg" vil aldri erstatte en hånd som stryker over armen. 

 

 

 

 

 

 

Dette skal jeg bruke millionene på.

Det er lenge siden jeg tok avgjørelsen egentlig. Alt står på en liste. Eller, noen punkter har blitt byttet ut med årene da, mens andre punkter har fått beholde plassen sin. Det er kanskje ikke så rart at noen av punktene har måtte se seg tapt siden den første "handlelista" så dagens første lys rundt 1995. 

Det var nemlig en artig tradisjon hver gang jeg tilbrakte helgene mine på overnatting hos tanta mi. Vi handlet inn god mat, brus og godteri, før vi avsluttet handleinfernoet med en lottokupong hver. Dette var fremdeles på den tiden hvor du slettes ikke kunne logge deg inn på en app, men fylte ut tallene selv. Målrettet og ambisiøs som jeg var lå det lang vurdering bak hvert eneste kryss....(til tante's store fortvilelse der hun stod med svetteperler skytende ut av panna og handleposer subbende ned i bakken...)

Vel hjemme ble middagen inntatt, godteriet satt frem og to notatark funnet frem. Dette var jo kvelden vi skulle ta storeslem. Innkassere gryn. Bli millionær. Altså, for meg var ti kronene jeg fant liggende rundt i kåken til tante sjukt mye penger, så tanken på å få flere sekker fulle av sånne mynter gjorde sitt med hode til en barbiegal 10-åring. 

Etter en stund var listene klare, og en ting ble fort klinkende klart. Vi var på langt nær synkrone i tankegangen om hva pengene bør gå til. Tante ville reise til det store utland...Et behov som ble mindre forstått av undertegnene som ikke kunne skjønne behovet for å måtte reise langt når lekebutikken var en fem minutters kjøretur unna. Så skrev hun hus, og da svimla det nesten for meg. Her får dama en drøss med penger til disp, også skal hun bruke det på noe så kjedelig som bolig? Den eneste boligen verd å investere i på den tiden var da virkelig det nyeste barbiehuset på den lokale leketøysforretningen. 

Det ble verken det ene eller det andre da tingene på listen forsvant i takt med uriktige tall som ble pøst ut av ballmaskinen på Hamar. Lørdag etter lørdag. 

MEN

Noen ting har ikke forandret seg. Tradisjonen er blitt med meg videre, og selv om jeg spiller lotto sjeldent tar jeg meg selv i å finne frem et notatark de gangene jeg investerer i en kupong. Land skal oppleves, hus skal hamstres, plate skal spilles inn og kjoleskapet utvides. Ungene skal dynkes i pokemonkort og slimklatter og vi skal dele godt med andre av godene. Så sitter jeg der, dagdrømmer meg bort et lite øyeblikk, før Hamar sørger for, nok en,  beinhard realitetsorientering senere samme kveld ved å nok en gang spytte ut feil tall fra maskinen sin. 

Og like greit er vel kanskje det, da min og ungenes liste simpeltent ikke samsvarer med hverandre...

 

Spesielt fordi jeg aldri, i min villeste fantasi, våget å tro at dette var en dag jeg kom til å få oppleve.

Denne dagen er helt spesiell.

Spesiell fordi jeg aldri, i min villeste fantasi, våget å tro at dette var en dag jeg kom til å få oppleve. Egentlig tror jeg det vil ta litt tid før alt synker inn, men fra nå av vil livet og tilværelsen bli ganske anneledes. 

Og som sikkert flere kan relatere til, når noe man aldri i verden våget å drømme om skjer likevel...ja, da kommer det nesten en overveldende bølge av ideer, mot, inspirasjon og glede du knapt klarer å vente med å gi utløp for. 

Dog, det er foreløbig blitt en primitiv feiring her jeg sitter under pleddet med kosebukse og pepsi max i vinglasset..(elsker pepsi max i vinglass). 

Når roen etter denne hektiske dagen omsider senket seg er det en følelse som står sterkere enn andre.

TAKKNEMLIGHET.

Takknemlighet ovenfor de som har sett noe i meg hele veien. Sett potensiale. Hatt troen. Motivert. Inspirert. Lyttet. Gode, uerstattelige, rause, flotte venner som har blitt familien alle drømmer om å ha. 

Og viktigst av alt...

blitt en motpol når andre, av en eller annen grunn, føler for å fortelle deg at det du drømmer om er urealistisk og umulig å oppnå. 

Hva er egentlig det for noe tull?

Tenk at folk tar seg friheten til å fortelle deg hva du kan klare her i livet og ikke. Hva du bør gjøre og hva du ikke. Hva du kommer til å klare og ikke. Og jeg vet hvor lett det er å la seg påvirke av disse kommentarene, men bit tennene sammen...ja, til de nærmest slår sprekker, og følg veien hjerte ditt peker på. Dette er ditt liv. Du skal leve det. Og om du skal leve etter alle andres mening om hva du passer til og ikke er jeg ganske sikker på at livet ditt vil føles litt tomt. 

Gjør din greie, våg, tørr, og omgi deg med mennesker som tar deg for deg.

Det har gjort underverker for meg. 

DAY 1

 

 

 

Hvordan kunne dette skje?

Helt ærlig så vet jeg ikke om jeg er helt klar for dette. Alt kom liksom så brått. Så uventet. Og nå - nå er det ingen vei tilbake. I tiden fremover vil gradestokken snike seg ned mot minustegnet og resultere i et snyteinferno fra fem millioner norske neser. Vaggene skal vi vandre rundt i dunjakker som lett kan forveksles med sakkosekker, mens våre små røde forskjølelsesår blinker vei i høstmørket. Det er tiden hvor handleturene eskalerer til slåsskamper om den siste ingefæren i grønnsaksdisken mens paracetrestene spruter ut av munnvikene våre. 

Det er ikke det at jeg ikke liker høsten altså. Alle årstider har hver sin sjarm. Det er nå skogen og omgivelsene dekoreres i alle regnbuens farger. Det er nå det føles litt ekstra godt å deige seg i trusa under pleddet med en dårlig samvittighet som er totalt fraværende. Det er bare det at jeg føler meg litt snytt. Hele sommeren har jeg gått å ventet på en temperatur som ikke gjør badeturen du sikler etter direkte uforsvarlig. I løpet av årets sommer fikk jeg badet to ganger, og begge gangene skrek lungene så høyt at drøvelen lå medtatt på utsiden av munnen. Når selv barna mine heller foretrekker lekeapparatene på land enn å sprute på hverandre i vann da er det på tide at solen spanderer på seg et par grader ekstra.

Og nå er altså håpet ute for i år. Det ble bare to (særdeles ubehagelige) bad i år. Nå ligger jeg under pleddet og drømmer om en lang og behagelig tur til Thailand  i vinter. En tre uker lang ferie med frappe i det ene hånden og solkrem sprutende ut av tuben i det andre hånden. Det hadde vært noe det.

Vel, mye kan styres, men været har vi ingen kontroll over sies det. Dermed er det bare å ønske alle en riktig god, hyggelig og behagelig høst. 

NB: Flere har spurt om kjolen jeg har på meg og den kommer fra Oasis. 

http://www.oasis-stores.com/gb/clothing/dresses/puppytooth-shift-dress/063546.html?dwvar_063546_color=00&position=17&cgid=dresses#page=2&start=17&categoryID=dresses 

Om ti minutter hvert tredje år kan være livreddende, er det ikke da verd det?

Jeg skal være den første i køen til å innrømme at undersøkelsen ikke er blant mine topp tre favoritter. Ikke topp 10 heller. Også er det gjerne sånn at det vi synes er litt ubehagelig eller kvier oss litt for har fort for å bli utsatt litt...også litt til...ja, også enda litt til. 

MEN...

Hver eneste dag i Norge får en kvinne påvist livmorhalskreft. Rundt 70 av disse kvinnene dør. Her til lands, i 2017, er det 70 kvinner for mye. Ferske tall viser at så mange som 250.000 kvinner i alderen 25-69 år har latt være å ta celleprøve de siste ti årene. Med tanke på det informative samfunnet vi er så priviligert å være en del av klarer jeg ikke annet enn å si at det tallet er skremmende høyt. 

Jeg skjønner det er en undersøkelse mange ikke møter med stor iver og entusiasme. Jeg skjønner det er 12,3 mil utenfor komfortsonen og ligge med frøkna struttende i været mens en lege du knapt kjenner studerer ditt aller helligste på nært hold. Jeg skjønner behovet for å finne fram flaueputa under undersøkelsen når gynekologen prøver å få deg på andre tanker ved å snakke om "Skal vi danse" eller værforholdene den aktuelle dagen. Jeg vet mange tenker at "Jaja, det skjer ikke meg".  Jeg har tenkt det samme selv.

Men har du tenkt på prisen man risikerer å måtte betale om man velger å la de overnevnte tankene være avgjørende for å ta prøven eller ikke?

Helsa vår er det viktigste og mest verdifulle vi har. Den er billetten til alt det vakre livet har å by på - enten det er karriere, fritidsaktiviteter, reiser, hobbyer eller andre ting man måtte være lidenskapelig opptatt av. Får helsa en alvorlig rift er det fort gjort at korthuset raser. Og det raser lengere enn de minuttene undersøkelse tar. Mye lengere. Noen ganger permanent. Så om ti minutter hos fastlegen hvert tredje år kan være med å forhindre alvorlig sykdom, er det ikke da verd besøket?

Har du, som meg, fått en påminnelse fra kreftregisteret om å ta ny celleprøve fra livmorhalsen? Da håper jeg du også bestiller time hos fastlegen din. 

Kreftregisteret har nå også utviklet mobilspillet FightHPV for å øke bevissthet og kunnskap om HPV-smitte og screening. Det kan du laste ned gratis her: 

https://www.facebook.com/kreftsjekken/videos/1544987825511719/?autoplay_reason=all_page_organic_allowed&video_container_type=0&video_creator_product_type=0&app_id=273465416184080&live_video_guests=0

#Sjekkdeg

 

 

 

 

 

Folk som trener og brifer av treningen på sosiale medier er så sykt teite.

31 Januar er en helt spesiell dag for meg. Det har blitt en merkedag på hvor skjørt livet kan være, hvor fort hverdagen kan snu, men viktigst av alt har den dagen, i det lange løp, blitt et vendepunkt for meg. 

31 januar var jeg i en bilulykke. Hele venstre fronten av bilen min ble smadret av en bil som dundret i meg med en fart på 70 km/t. Utrolig nok slapp jeg fra sammenstøtet med ingenting annet enn ryggsmerter, nakkesleng, hjernerystelse og en god posjon traumer. Det er jo selvsagt også ting jeg gjerne ville sluppet å slite med, men om døden var det andre alternativet er jeg glad det "var alt". Og med den listen trenger man kanskje ikke være Einstein for å resonere seg frem til at aktivitetsnivået nådde bunnpunktet en lang periode etter den knockouten der. 

Den første perioden etterpå var det såvidt jeg klarte å gå på do. En hver aktivitet som krevde anstrengelse fikk jeg sjeldent utført da alle muskler i hele kroppen nærmest var slått i hjel og rommet begynte å spinne så fort jeg reiste meg fordi jeg ble så svimmel. Store deler av dagen lå jeg enten på sofaen eller i senga. Det er utfordrende nok i seg selv for en aktiv frøken, men jeg var i tillegg alene med to små barn som skulle følges opp så godt jeg kunne ut i fra situasjonen jeg var kommet i. Det ble mange kvelder hvor jeg simpeltent delegerte ut oppgaver fra senga til eldstemann fordi jeg ikke klarte å reise meg opp. 

For å gjøre en lang historie kort..

De månedene var helt jævlige. Både som menneske og som mor.

For det gjør noe med deg når du må leve litt "fanget i egen kropp" en periode. Når du nærmest besvimer av en handletur på butikken eller må skuffe barna dine med at du ikke kan ta de med på faste avtaler fordi du ikke mestrer å komme deg ut av sengen da er du ikke mye høy i hatten lenger. 

Heldigvis ble kroppen bedre og bedre for hver måned som gikk. I sommer prøvde jeg meg så smått å være i mer bevegelse, og når jeg kjente at kroppen begynte  å vise tegn til bedring begynte jeg å gå toppturer. Hver dag. Det å kjenne at kroppen responderte greit igjen var en helt magisk følelse. 

Så kom høsten smygende. Luften ble kaldere og trivselsgropa i sofaen fikk atter en gang hyppig besøk av rompa.  Helt tilfeldig kom jeg over instagramkontoen til Lene Alexandra som driver LALifestyle. Dama som man, vel mildt sagt, kan si har hatt en forvandling av den ekstreme sorten de siste årene. Jeg begynte å følge henne og så daglige oppdateringer fra livet på treningsstudioet. Heldigvis er jeg ikke oppspist av Norges jantelov så istedefor å tenke at "Herregud, for en brifer. Åååh, må liksom vise hele verden at du trener" så tenkte jeg heller: "Wow, for en sykt bra dame, for en transformasjon og for en inspirerende konto hun har".

I neste øyeblikk stod jeg forvirret på en tredemølle. Aller først vil jeg benytte anledningen til å råde deg til å forhøre deg med noen om hva de forskjellige knappene på maskinen er til så du unnlater og ikke bli kastet langt ut på Hardangervidda i spinnvill fart. Som newbie er det en del å sette seg inn i, haha, men det går fort.

Nå er jeg i full sving med treningen (uten Hardangerviddavisitter), og jeg kan ikke si annet enn at det har gitt meg utelukkende positive resultater. Jeg spiser sunnere, jeg har mer overskudd, og ikke minst så er jeg takknemlig og glad over at jeg er en av de som kan gjøre det. Kroppen er nesten slik den engang var. Og vet dere hva, jeg er ordentlig stolt av å ha fått en struktur på det.

Men det er ikke alle som har latt seg imponere over den bragden.

I dag la jeg nemlig ut noen bilder og videoer fra treningsøkten min på snapchat. Jeg vet flere har funnet inspirasjon i toppturene mine tidligere og det er slike ting jeg vil bruke sosiale medier til. Inspirere. Inspirasjon. Motivere.  Et par minutter etter jeg la ut et bilde fikk jeg en snap av ei jeg kjenner som antydet hvor teit det var å trene og brife av det. 

Jeg respekterer selvsagt at andre mener noe annet enn meg og har andre retningslinjer i forhold til hva de kliner ut over storyen sin. Jeg forstår bare ikke hvorfor mennesker får behov for å kommentere det på den måten. Hvorfor skal vi kvinner rive og røske i hverandre til vi tilslutt faller ned? Om noen legger ut snaps av fyllekulene sine (jeg er avholdsmenneske så du kan jo bare tenke deg hvor mye en halvliter bryr meg i brunøyet...) så ville det aldri falt meg inn å sende vedkommende en hånlig melding fordi de koser seg en lørdagskveld. 

Vi kvinner MÅ kutte ut den konstante negative kommentarbølgen. La oss heie på hverandre, løfte hverandre og hjelpe hverandre med å bli den beste utgaven av oss. Vi kvinner er jo awesome.

Heldigvis preller det av meg, og jeg kommer selvsagt ikke til å la slike kommentarer påvirke hva jeg ønsker å legge ut på min story. Det er faktisk takket være sosiale medier jeg fant min inspirasjon til å starte treningen, så om jeg kan sende stafettpinnen videre til noen gir jeg gjerne av meg selv. 

 Så, mine sterke, flotte, medkvinner, fuck janteloven a ;) 

Mitt aller høyeste ønske

Da jeg var liten var denne hvite, lille broen selve betegnelsen på magi. Om man satte sine føtter der, lukket øynene, og ønsket seg noe sterkt nok så kom det til å gå i oppfyllelse om man kastet ut en liten mynt. Ofte ble jeg stående lenge, mens jeg tviholdt på den skinnende mynten i hånden og fantaserte om hvordan livet ville blitt om bare ønsket gikk i oppfyllelse. Ønskene forandret seg fra gang til gang. Alt fra "world peace" til materialistiske goder. 

Og jeg har ikke sluppet håpet om at broen er en magisk plass selv om jeg har blitt voksen nå. Den lille magien fra barndommen er fremdeles med meg, og i dag stod jeg der like forventningsfull med lukkede øyne og fantaserte om hvordan hverdagen ville blitt om det jeg så inderlig ønsker meg går i oppfyllelse. Etter en stund gav jeg mynten min til dammen, så nå er det bare å vente.

Men en ting er viktig å huske på. Du kan ikke si hva du ønsket deg til noen. Det må alltid bli mellom deg og den lille, hvite, broen. For hvis du sier det vil det aldri gå i oppfyllelse. Men det var et fint ønske. Det var det. 

Spenstig triksing på fjelltoppen.

Jeg må nesten klype meg litt i armen. I disse dager er det virkelig fint og være østlending. Jeg sier det gang på gang, men solen må være verdens rimeligste, sunneste og mest effektive lykkepille. Endelig får kroppen pause fra dunjakker og raggsokker, og det føles ufyselig godt. 

Vi har hatt en utrolig fin start på dagen. Klokken 06:30 stod prinsessa og jeg opp, spiste frokost og fartet avgårde for å møte reservemamma og barnebarnet. Morgentrimmen min har blitt en rutine jeg nekter meg selv å gå glipp av. Ofte handler det jo egentlig bare om planlegging, og det har jeg blitt veldig flink til. Allerede nå, etter fire uker, kjenner jeg kroppen har blitt både sterkere og slankere. 

På vei ned igjen satt vi oss ved et tjern så barna kunne vasse litt. Det endte, som det ofte gjør, med mer enn bare vassing, haha! 

Nå venter litt jobbing igjen. Håper alle får en feiende flott dag i solen <3 

 

Hæ? Nå med en gang mener du?!

"Kjør til Bliva."

Henslengt i en hullete joggis og håret tvunnet i en ball ligger kroppen flytende ut over sofaputene med sin bedagelige hvilepuls. Blikket ser med sult bort på fjernkontrollen, mens tankene begynner å leke seg til en avslappende onsdagskveld fylt med flaue realitykonsepter og datingdrama. Der lå jeg, vel uvitende om at det på samme tid lusket en mann rundt i grenlanske skoger og kratt og klekket ut en plan som innebar alt annet enn en lunefull og avslappende sommerkveld for undertegnede.

"Hæ?! Nå?! Skal jeg kjøre til Bliva nå?!"

"Ja?"



Fotoshooten vi hadde planlagt en av de kommende dagene var i full sving, og et stressinferno fra ville helvete et faktum. Med joggisen halvveis ned på knærne, og flokeknuta dirrende over hjernebarken spurter kroppen i vill panikk inn på badet. Hvor er sparkelen? Maskara? Hva faen skal jeg ha på meg? Sa han at jeg skulle gå barbeint? Skal beina mine foreviges med tre komma to kilometer lange legghår? Herregud, hvor er høver'n?!

Med brunkremer tytende ut av flaskene og hudflerrer sprutende i hårfjerningsforsøket ble baderommet brutalt omgjort til det som kunne minne om et åsted. Den harmoniske hvilepulsen som strøk forsiktig mot underhuden for knappe minuttene siden minnet plutselig om en infernalsk trommesolo fra forrige skiva til death metal karene i Children of bodom. 

Etterhvert et stormfylt kvarter inne på badet begynner det å ligne noe foran speilet...eller jeg overbeviser meg om det hvertfall. Føttene piler avgårde inn på soverommet, graver i kleshaugene, og den stressrammede kroppen skvisjes inn i den hvite blondekjolen fra 17 mai....for kjolen måtte være hvit. 

...Sånn..

...Da er jeg klar...

"Nei, nå forsvant sola. Nå er det fine lyset borte." 

...Næmen, i svartsvidde vannmeloner og rykende bringebær...

...Heldigvis har vi begge vært ute en hard vinternatt før, så bilder ble det uansett. 





I skrivende stund nærmer en ny fotoshoot seg, og jo lengere jeg sitter her og skriver, jo mer kjenner jeg pulsen stiger. Meldingen kan komme når som helst. Og da må jeg gå. Nå.  

Tastes!

Dette er lenge siden jeg har hatt lyst til...

I dag skjedde det noe veldig rart. Noe jeg ikke har kjent på veldig veldig lenge. Okei, jeg har lekt med tanken før, men jeg er jo en milliard år nå, voksen og anstendig, og kan vel ikke tillate meg slike utskeielser?

Neida, bare tulla. Begrensninger er et ord jeg støtt og stadig prøver å kjeppjage ut av ordboken min. Har jeg lyst til noe (med mindre det er grovt sjikanerende, kriminelt o.l) så prøver jeg å gjøre det. Og i dag så fikk jeg så sykt lyst til å klatre i et tre.

Ja, jeg vet...hver sine lyster...

Forsiktig kravler jeg meg opp det ene treet som stod på toppen av fjellet i dag med kvae dryppende ned langs fingrene. Det var så herlig...Jeg følte meg så...jeg følte meg så...herregud, jeg er jo Bella i Twilight...haha! Uten Edward da...han er sikkert ute og fanger hjort...?

De to siste dagene har jeg hatt turfølge, noe som har vært veldig koselig. Vi har omtrent ikke sett hverandre siden ungdomsskolen. Altså, gode 16 år. (JeeeZøøøs, hvor ble de årene av)? Vi har begge oppdaget treningsentusiasten i oss og fant ut at vi kan jo like gjerne valse til toppen sammen. Det var jo kjempe lurt siden de to siste dagene har vært veldig hyggelig. Gode samtaler om hva livet har innebært til nå, mammatilværelsen og trening. 



Morgentrimmen er en perfekt start på dagen. Toppturen tar totalt en time og utsikten er jo helt upåklagelig. Særlig i disse tider, med strålende sol. En bedre start på dagen er vanskelig å få til. Eller...jeg kommer på en, men det egner seg ikke på trykk..

...okei...

...jeg kan si det da..

...brødskive med nugatti...

 

 



 

At det finnes folk i verden som er avlet opp til et slikt nivå av feighet er helt ubegripelig.

Det verker i hjerte. Det stikker i magen. Tankene jobber iherdig med å finne ord som passer i definisjonen på sjokket og sorgen over det som, nok en gang, rammer helt uskyldige mennesker. At det finnes folk i verden som er avlet opp til et slikt nivå av feighet er helt ubegripelig. 



Det blir nyhetsoppslag oftere og oftere. Trailere som dundrer løs på julemarkeder, storbybefolkninger og familier som koser seg på ferie. Selvmordsbomberer som sprenger og skyter vilt rundt seg på t-baner og flyplasser. Konsertlokaler og uteplasser som forvandler musikkopplevelsene til blodbad. 

Det skjer oftere og oftere.

Det kommer nærmere og nærmere. 

Ukontrollert dukker tankene opp om vi skal til en plass som er sårbart for angrep.

Det er i disse tider det er viktigere enn noengang å holde tungen rett i munnen. For vi blir skremt. Det skaper en redsel. Kan vi reise dit på ferie likevel? Bør vi droppe den konserten? Kan vi vandre rundt i denne byen? Er denne restauranten trygg?

Det kommer til å skje angrep igjen. Dette er ikke siste gang vi blir sittende lamslått foran nyhetene i forakt og sorg. Men kan vi love hverandre en liten ting? La oss reise på feriene våre, la oss reise på konserter, la oss traske rundt i byen og la oss nyte god mat på restauranter. For om frykten for at noe skal skje tar overhånd er livene våre allerede mistet - og det onde har seiret. Vi kan simpeltent ikke tillate de oppnåelsen av frykt.

Manchester <3 

I går kveld ble arenaen for verdens vakreste språk forvandles til det mørkeste mareritt. Mine dypeste kondolanser til alle som mistet en venn, en kjæreste, et barn, eller en mor eller far. Mine varmeste tanker til alle som ligger skadet på sykehusene og til alle som kom så tett på en så traumatiserende hendelse som dette må være. Verden sender dere tanker av kjærlighet og varme. Vær sterke!



 

 

 

Mitt skjulte, ukjente talent.

Det kan vel ikke sies og være på landslagsnivå, dette her? Muligens utløper de fleste nivå om jeg tygger litt ekstra på tanken. Men så er det jo gøy da. Det å børste støvet av den gamle lidenskapen for fotball. Da må vi skru tiden nesten 20 år tilbake (!?!?) hvor lille meg stod ivrig på skolens fotballbane og higet etter å vise fotballen hvor skapet stod...eller målet om du vil. Eric Cantona var det helligste fotballkortet jeg hadde, også heiet jeg på Manchester United. 


Men selvinnsikten på den tiden var jo ikke allverdens å skryte av. At jeg alltid var en av de siste som ble valgt da de trakk lag ringte dessverre ikke i innsiktsbjella mi. Stort sett ble jeg plassert i mål så jeg bare kunne vente på den runde dingsen komme svevende og smelle ut samtlige melketenner fra det entusiastiske gapet mitt. 

Men nok nostalgi for i dag. Vi har hatt en veldig aktiv og koselig søndag. En ny topp ble besteget i dag tidlig. Denne gangen sammen med ei venninne jeg ikke har sett på en stund. Særdeles koselig var det. Og etter det var vi invitert i bursdag. Været har jo vært helt upåklagelig i dag så de fleste var å finne ute i hagen i dag. Vi spilte fotball, syklet, turnet og skravlet. 

Mulig jeg bommet litt på antrekket i dag, men det stopper stort sett ikke denne budeia.

Og om trikset går åt skauen er heldigvis hatten stor nok til å gjemme hele fleisen etterpå. ;)





Settet jeg hadde på meg i dag er forresten fra MANGO. Kjøpte det på salg i Oslo i fjor og siden har jeg ønsket det var fest hver dag så jeg bare kan skvise kroppen inn i settet og sprade rundt. 

Håper alle har hatt en fin søndag <3 


 

Denne lørdagen ble ikke helt som alle andre lørdager.

Et velkjent fenomen blant barnefamilier er at uansett hva, uansett hvor seint man legger seg, og uavhengig at man vet man har fri dagen etter og kan sove til langt ut på ettermiddagen, våkner man alltid før fuglene fjerter uansett. Sånn som i dag. 06:30 var tydeligvis kroppen ferdig oppladet. Hallo lørdag.  Og legge seg igjen, i håp om å hamstre inn en 60 minutters tid til er bare å legge fra seg. 

Men det er jo egentlig ikke en ulempe å stå opp tidlig. Jo tidligere man står opp, jo mer får man ut av dagen. Klokken hadde nesten ikke rukket å runde 09:00 før vi stod på en fjelltopp og gaulet.

Det er bare lillegutt og jeg i helgen, og vi har virkelig fått fine stunder sammen i dag. Lykken toppet seg for den unge håpefulle da vi plutselig stod i Telemarks vakreste klatrepark. Han hoppet rundt som en tennisball og før jeg visste ordet av det var selene på og ekstremsporten i full sving.

Etter klatreparken tok vi en spontantur til Seljord. Der bor en kompis av meg som jeg hang mye med i mine yngre dager. Både han og onkelen bor på gårder, og vi fikk hilse på kuer, kaniner, pusekatter, griser og hester. For en vakker plass.

Vi ble værende i flere timer, og hadde det skikkelig koselig.





Tiden flyr i godt selskap så det ble ganske sent i dag. Lykken var derfor upåklagelig da jeg parkerte i gården hjemme og oppdaget at jeg hadde lagt fra meg husnøkkelen hos familien min tidligere på dagen....

...Sent, men godt. Nøkkelen kom til sin rett. Lillegutt snorker sprekker i veggen og jeg er straks i ferd med å gjøre det samme. For jeg skal jo opp 06:30 i morgen også. Enten jeg vil eller ikke...



 

Visste du at de fantes på ekte i skogen?

Det er nesten så jeg tror jeg har blitt hektet. Bitt av bastillen som det så udelikat heter. Hver eneste morgen nå så er det nesten en livsnødvendighet og komme seg ut i frisk luft. Bruke kroppen. Stramme, tøye, svette, bøye. I dag har jeg egentlig en veldig hektisk dag foran meg, men det visste jeg på forhånd, så da var det bare å stå opp en time tidligere i dag så treningsturen fint kunne gå i boks.

Lillegutt var også med i dag. Det er virkelig moro å se hvor glad han blir av disse turene våre. Vi utforsker skogen og fjellet. Leter etter ekte pokemon figurer, og i dag fant vi to. En helt i starten (et rådyr) og litt senere fant vi en snegle. uforventet dukket det jommen opp en pokeball. Så lenge han har noe gøy å fokusere på hører jeg aldri et knyst om at det er "kjeeeeedelig" eller "jeeeeg eeeeer sliiiiiten." 

Its a win win!

Men nå hyler dusjen etter meg. Svette og gjørme må av og sminke på klæsses på. 

Ha en riktig fin lørdag.

 

Dette så jeg virkelig ikke komme.

Tro det eller ei, men her kommer en post som kanskje ikke er det folk flest forbinder meg med sånn umiddelbart. Det skal nemlig handle om.....*trommevirvel*....TRENING!



Dette blir jo litt sånn bambi på glattisen i en jungel med så mange flotte treningsblogger, men jeg kjenner at jeg er veldig stolt av meg selv om dagen som har vært så strukturert som jeg har. Det er jo viktig å holde skranglekassa ved like, og etter tre måneder på sofaen som følge av bilulykken hylte kroppen etter å bytte ut fiskebollene som dinglet på overarmene med noe litt mer kompakt struktur. 

Når det gjelder trening er det fryktelig mye jeg ikke liker, og første pri er vel å unngå å begi seg ut på ting som står på hatlisten. Derfor har jeg valgt toppturer. Jenta er grådig, og vil selvsagt ikke trene uten belønning. Og utsikten på toppen; DET er belønning.

Jeg startet 29 april. Trasket med freidig mot og horribel kondis opp mot årets første topp. For ei som får blodsmak i munnvikene bare av å hente posten så trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at det ble en laaaaang og tung tur. Men vi kom oss opp alle mann. Og der og da ble jeg bitt av basillen.

Nå 16 dager senere er 8,5 mil (85,28 km) unnagjort. Med unntak av to dager (Strømstad turen) har jeg gått topptur hver eneste dag tidlig på morgenen + fire toppturer på ettermiddagen med ungene. Når ungene er med er det viktig med litt sysselsetting, så vi reiser på pokemonjakt. Under ser du en av pokemon figurene vi har funnet.



Det fasinerende med det hele er hvor fort kroppen faktisk bygger seg opp. Hvor fort man kommer i bedre form og merker forskjell. Fra å ha fjorten halvtimes pauser (okei, overdriver litt) så tar ikke denne kroppen lenger pause før på toppen. Jeg føler meg rett og slett i mye bedre form.

En annen ting som er veldig fasinerende er jo hvor lite søtsug man får etterpå også. Det behovet bare fordufter. Brus og sjokkis byttes automatisk ut med bær og vann (evt. iskald farris som jeg elsker over alt på jord). 

På turene bruker jeg appen endomondo. Det blir jo litt ekstra artig å føle med på hvor mye man får ut av trening, hvor lang tid man bruker, og ikke minst drar man i gang gangnam style dansen på parkeringsplassen hver gang man har fått ny personlig rekord. ;)

Så sånn ser puslebiters treningsregime ut. I all slags vær og i all slags klær. Om du vil ha et lite innblikk i ei svett budeie som leker trimdronning kan hun legges til på snapchat: puslebiter.

Ha en fin kveld <3

 

 

Han døde alt for tidlig.

Noen opplevelser glemmer man simpeltent ikke. De risser seg inn i hjernebarken som et episk minne om en sterk følelse som vippet litt ekstra på følelsesregisteret. På godt og vondt. 

Et av de gode utartet seg på Sentrum scene i Oslo for mange år siden. Da denne budeia ennå var ung, sprek og tjåååka full av hormoner. Da titsa ennå var i form til eventuell flashing og jeg fint kunne stå ved scenekanten og danse fra start til slutt uten ubehagelige hetetokter, tissepauser og hyperventilering. Jeg elsker musikk. Musikk som får frem noe ekstra i meg. Det som gjør at jeg blir inspirert til noe, tankefull, rørt eller som gir meg totalt latterkula fordi det sjanger eller tekstmessig er helt fjernt...for meg. Og det er jo mye som kan få frem slike følelser i oss. En melodi, en tekstlinje, eller stemmen. Aller best er det når de tre er samkjørte. Passer som hånd i hanske. Da blir det hele en magisk opplevelse.

...Nå skled vi litt ut..

...Tilbake til sentrum scene...

Den dagen gledet jeg meg så mye at jeg stilte opp flere timer før konserten for å sikre meg en respektabel ståplass. Det er noe med å miste litt av musikkopplevelsen når du reiser på konsert og ender opp med å få nærkontakt med en flassete, uvasket hodebund istedet for å få helhetsopplevelsen av å se artisten fremføre låtene du elsker. Men jeg fikk en god plass.

Så trasket han ut på scenen. En lang, tynn, skikkelse med håret rett opp og oransjefarget tan. Han satte i gang med fremførelsen av den ene perlen etter den andre. Alle favorittlåtene var valgt ut og et par jeg ikke har så sansen for. Men for en opplevelse. For en kveld. 

Og artisten som sørget for at kvelden gikk rett inn i mine historiebøker heter Chris Cornell. Mannen med den karakteristiske stemmen fra både Soundgarden og Audioslave. Han gav også ut soloskiver en periode.



 I dag kom den triste nyhetene om at han dessverre er gått bort, bare 52 år gammel. Hva som var dødsårsaken vites foreløbig ikke, men uavhengig av det kjente jeg det var en sørgerlig nyhet å innta. Rett og slett litt for tidlig da det ennå var masse rom for ny musikk fra han. Jeg kjenner en stor takknemlighet over å ha opplevd han live, for det var virkelig en opplevelse.

Takk for knallbra musikk, og hvil i fred, Chris Cornell.

                                               WC5FdFlUcl0


 

 

 

 

Usynkron barnesang, ketchupflekker og russe"æljing". Hei 17 mai.

Kjære puslelesere.

I dag er vi invitert til vår aller viktigste fest. Nok en gang skal vi fylle gatene i Norges langstrakte land med festkledde mennesker i alle aldre, størrelser og farger. Våre unge håpefulle skal usynkront gaule ut våre kjente, kjære, 17 mai låter i barnetoget, mens vi foreldre står på sidelinjen, veiver med flagget og kjenner den ene stolthetssprekken etter den andre melde sin ankomst av synet. Flere hundretusen wienerpølser skal fortæres, russen skal rope etter "æljen" i full offentlighet mens de kravler seg gjennom årets siste russedag i togene, og korpsene skal spille på seg tinnitus.  Det blir ketchupflekker, kremisbart, heliumballonger og gnagesår.

Og bare tanken på dette ville festinfernoet som venter i dag gjør at jeg kun tenker en ting.

Priviligert.



Hvor priviligert vi er som har blitt født og kan leve i et land som Norge. Et land med frihet, demokrati og mangfold. Et land med religionsfrihet, toleranse og inkludering. Landet hvor vi bekymringsløst kan sende barna våre avgårde på skoleveiene uten å frykte at de ikke skal komme levende tilbake. Landet hvor vi kan bli alvorlig syke, få den hjelpen vi trenger, og samtidig unngå økonomisk ruin. Landet hvor vi har en offentlig sektor som bidrar når sykdom melder seg, arbeidet forsvinner og gir oss mulighet til å nyte mange fine dager med barna våre. 

Vi kan legge oss med en genuin trygghetsfølelse om natten, og om personen du legger deg ved siden av er av samme kjønn eller motsatt kjønn så aksepterer Norge det også. 

Og det er viktig å minne seg selv på at denne tilværelsen vi alle har i Norge langt i fra er en selvfølge. Vi er rett og slett utrolig heldig.

Så kjære alle lesere.

Gratulerer med dagen <3 

 

 

  

Hun vet hun snart skal dø.

Stille og tankefull ligger hun i den hvite sengen inne på det gule rommet. To gamle øyne veksler mellom å stirre i taket og på meg. Det ligger mye historie i de øynene. Alle livets farger har de opplevd. Nesten. Men nå skal de samme øynene snart lukkes igjen. Hun vet hun er ankommet siste desitnasjon. Hun vet hun snart skal dø.



Hun tar en stor slurk fra vannglasset på nattbordet før hun ser på meg og smiler.

"Jeg vet jeg kommer til å dø snart, men jeg er ikke redd for å dø altså."

Vi begynner å prate. Raust deler hun små glimt av livet hun har levd. Om tøffe tak i gamledager, barn og barnebarn, livets store sorger og livets store gleder. Fingrene peker bort på bilder fra hennes yngre dager som henger skjevt på veggen. På et av bildene er hun bare 18 år gammel. Nå er hun midt i 80-årene.

 Men så blir blikket tomt. Fortellergleden settes på pause.

"Ble du litt trist nå?" spør jeg forsiktig.

Hun tar et dypt åndedrag, ser bort på meg igjen, og døden blir igjen et samtaleemne.

"Det er bare noen ting jeg angrer på."

Drømmer og visjoner dukker opp. Kjærligheten. Valg hun gjerne skulle tatt som har ulmet i hjerteroten hennes i mange tiår, men som aldri ble gjort noe med. Alt ble med tankene, frem til det var forsent.  Angrende ser hun på meg. Om hun bare hadde fulgt hjertet sitt. Om hun bare turte. Om hun bare hadde tatt sjansen. Livet som ble tatt litt forgitt, fløy avgårde, og nå, på kanten av stupet, var det ikke lenger noe å gjøre med. 

     Hjerte slipper aldri taket når noe føles feil eller når magefølelsen ignoreres. Tankene blir en verkende påminner om hva livet kunne blitt og hva livet kunne vært om man bare fulgte hjerte og tok sjansen. For livet er bare en gang. Og livet går fort. Det er alt for kort til å leves med vond klump i magen og sorg i sinnet. Vi velger vår egen sjebne, vi velger vår egen destinasjon. 

Det er aldri forsent, sies det. Men noen ganger er det faktisk det. Enten av uforutsette hendelser eller alderdom. Det kommer alltid til et punkt hvor tiden har rent ut. Hvor drømmer, følelser og visjoner, blir vage minner av hva du egentlig ønsket å ha i livet. 

Så velg med omhu.

 

 

Alle alenemødre er late NAVere

Alenemødre. Samfunnets store snyltere. Damene som kun sitter på cafe med sine 10 kilo for tunge rompeballer og grådig håver inn den ene stønaden etter den andre fra samfunnets felleskasse. Så enkelt er det nemlig om du vil leve et luksusliv hjemme i din egen stue, uten å løfte en finger. Bare plopp ut en søt liten baby og forlat barnefaren så du kan danse deg rett inn i de offentlige kontorbyggene og kreve til smør på brødet. Alenemødre har det mest lukseriøse livet av oss alle her i Norge....og selvfølgelig...hvorfor jobbe når man kan se pengene rulle inn på kontoen uten å ofre en kalori for det? 



 

For en stund tilbake skrev jeg et innlegg her på bloggen: "Ikke kødd med oss alenemødre...vi er ganske bøse tenk..) http://puslebiter.blogg.no/1487767271_ikke_kdd_med_oss_alenemdre_vi_er_ganske_bse_tenk.html. Et innlegg om styrken vi alenemødre har, for det er tøft å være alene med barn. Jeg delte innlegget på sosiale medier, deriblant på puslebiter siden jeg har opprettet på facebook. Dommen fra en av landets mange nettroll, "Thor", var knusende.

Først skal jeg innrømme at stoltheten tok litt overhånd. Hadde jeg virkelig fått mitt første nettroll? Det er jo litt morsomt å se de for seg, der de sitter foran laptopen hjemme og leter etter neste offer de kan lesse sin verbale spybye over. Man trenger ikke være den som oppfant kruttet for å forstå at dette er stort sett mennesker som slettes ikke har det så bra. 

Men...jeg må selvsagt si at det er veldig provoserende og opprørende at vi alenemødre skal bli satt i NAVer boksen kun fordi vi har omsorg for barna våre alene (som kjære vene, er litt av en bragd i seg selv). Det er sørgelig at noen mennesker ser ting så svart på hvitt. 

..Så..

...Kjære "Thor"...

Bittelitt rett har du nok. Noen alenemødre får helt sikkert stønader fra NAV,  mens andre aleneforeldre har en deltidsjobb, noen har fulltidsjobb og noen har atpåtil flere jobber for å få hjulene til å gå rundt. Alenemødre kommer i ulike farger og fasonger. Noen har mye avlastning, mens andre har ingenring. Noen er driftige, mens andre kan være av den bedagelige sorten.  Alle er vi helt unike, med forskjellig utgangspunkt, men alle er vi like verdig din respekt. Kanskje til og med mer respekt? For i tillegg til å arbeide er jobben langt i fra ferdig når arbeidsdagen nærmer seg slutten. Da starter den viktigste jobben vi har, nemlig og være mamma (og kanskje litt pappa til tider også) på en og samme tid. Vi lager mat, og får i den forbindelse råkjørt våre pedagogiske evner når de små ikke vil spise grønnsakene og fisken. Vi hjelper til med lekser, og får i den forbindelse også råkjørt våre pedagogiske evner når den lange dagen har rokket med tålmodigheten til de små og de helst vil gjøre noe annet. Vi henter og bringer, støtter og motiverer, vasker og skrubber. Og du må på ingen måte tro at arbeidsdagen er over når natten kommer. Uforutsette ting skjer støtt og stadig hvor man må stå opp midt på natten for å trøste en som har hatt mareritt, massere bein med voksesmerter, eller at de rett og slett er våken og klar for dagen klokken 04:30. 

Så kjære deg, vi fortjener ikke å bli puttet i bås. Vi jobber, mer enn gjennomsnittet. Og ja, noen er på NAV, og da har de sikkert sine grunner til det. Jeg er ganske sikker på at det er en plass de fleste ikke ønsker å være. 

Vi fortjener ikke dine nedlatende øyne på oss. Vi fortjener superheltstatus!



 

 

 

En helt spesiell helg har tatt slutt.

Jeg må innrømme at jeg aldri trodde helgen skulle bli slik den ble, men vi har hatt et flott døgn i Strömstad, på Scandic Laholmen hotell. Det er så deilig å være på hotell. Bare entre resepsjonen, få nøkkelen, legge seg ned i den gode, myke sengen, og bare nyte livet. Våkne opp til synet av havet, valse ned til ferdiglaget frokost og overspise så mye at du må nok (dessverre) ligge litt til i den deilige hotellsengen etterpå også. 

Her er noen bilder fra helgens himmelrike:









 

Hvem vinner i dag? Kjør debatt!

Endelig er oppgjørets time kommet. Om under en halvtime er verdens beste sirkus i gang og nå gleder vi oss veldig her. Blir det gorilladans fra Italia, joddlerap fra Romania eller svenskenes dressmann reklame fremførelse som stikker av med årets seier?

Mine favoritter er: Sverige, Bulgaria, Romania, NORGE (Åff cårse), Australia, pluss et par artister jeg helt har glemt hvor er fra. Burde nesten ikke skje så blodfan som jeg er...

Nå er alt klart til fest hvertfall. Magen er fylt med italienske godsaker, snop er hamstret inn, snusen ligger oppå dyna og vi har printet ut scorecards så vi kan kose oss som "besserwissere" underveis. Er det nemlig en ting som er sikkert så er det at det finnes mange meninger om Eurovision.

Og med det ønsker jeg alle masse lykke til i kveld. Måtte den beste låten vinne, måtte neste års program få bedre programledere, måtte ingen kjoler sprekke og ingen artister snuble.

Tvi tvi!



 

Hæ? Er systembolaget et VINMONOPOL????

"Du, skal vi kjøpe noe digg til kvelden eller? Vi må jo kose oss litt under Eurovision finalen."

Jeg nikker samtykkende. Klart vi må ha kalorier å innta under verdens største musikkonkurranse. Den begivenheten kvalifiserer godt til å bruke kroppen som container for både vingummi, chips og seriøse mengder sukker.

"Jeg så systembolaget var rett rundt hjørnet der borte. Der kan vi handle," foreslår jeg.

Vaklende kaver jeg meg bort brosteinen i gata på hæler langt i fra designet for den type underlag. Og ganske riktig, systembolaget var rett rundt hjørnet. Så vidt meg bekjent er visst den butikken "the shit" for Norges harryhandlere.

Så entrer vi Mekka. Gluggene får umiddelbart øye på de søte handlevognene, og løper bort.

"Jeg vil trille," krever jeg.

Så valser vi inn, og førsteinntrykket var ikke helt som forventet. Hmm...skal si de har mye alkohol i denne butikken tenker jeg inni meg. Jeg trodde alkoholavdelingen pleide å være litt lengere inn i butikken.

Jaja.

Vi fortsetter ferden, men også neste avdeling var det kun alkohol å skimte. Hvor i helvete er snickersen og smågodteriet, tenkte jeg. 

"Herregud, er det bare alkohol i denna butikken eller?" spør jeg hånlig.

"Amalie? Du vet at systembolaget er et vinmonopol?"

Nei? Hva i svarte appelsinmarmeladen er det jeg hører? Kødder du?

Tankeboblen fylt med alle snickersene og smågodteriene blir vagere og vagere jo mer det går opp for meg at jeg står i et vinmonopol. (Jeg er avholdsmenneske for de som lurer)....

....En som derimot ikke lurer på det er mitt særdeles hyggelige reisefølge som gikk og humret hele veien bak meg mens vi trasket til systembolaget for å kjøpe godteri...

Så da er det bare å hamre løs på tastaturet ditt hjemme og sende meg en gratulasjon. Jeg har nemlig lært noe helt nytt i dag.

 



 

Når du forsover deg til den viktigste dagen...

Herregud, jeg har forsovet meg!!!

Kroppen spretter ut av sengen, spurter som en løve etter bytte sitt ut på badet mens hjernebarken blar gjennom kartoteket i håp om å finne tips til hvordan stelle seg smashing på et fjerdedelssekund. Med brun sparkel i den ene hånden og strømpebuksen i den andre forsøkes det ivrig å koordinere alt som skal gjøres på en gang. Uten særlig hell selvsagt.

Det hinkes, kravles og spurtes rundt i leiligheten mens svetteperlene skytes ut av tryne som en bismak av alt stresset kroppen spontant ble utsatt for. Har jeg pakket alt jeg trenger? Hvor er mobilladeren? Billettene? Herregud, hvor er mobilen? Jeg må vekke ungene! Rekker jeg levere til barnevakten nå? Hvor lang tid i forveien måtte man være på plass før avgang? Omsider fikk jeg røsket tak i mobilen for å sjekke hvor uhorvelig liten tid jeg faktisk hadde igjen..

...04:12..

...Nei, ærlige bananer og råtne klementiner (alternative banneord for de som har barn)...

...Jeg skal jo ikke opp før 06:00...

Misforståelsen er et faktum. Hvordan jeg i det hele tatt fikk det for meg at jeg hadde forsovet meg forblir et av livets store mysterium. Sakte river jeg av meg strømpisen og tusler forsiktig inn på soverommet igjen med Stig Van Eijk streker av brunkrem i fleisen. Og etter et hinsides stressøkt sov jeg særdeles godt til 06:00. 



Men nå er vi på vei. Kofferten og jeg. Hanken på kofferten har vært ødelagt i to og et halvt år så det er alltid en fryd å reise på tur med det vrange, lilla monsteret. Uansett, i dag kan ingenting ødelegge det upåklagelige humøret mitt. Det er jo EUROVISION finale i kveld, og jeg gleder meg til å ligge paddeflat, ustresset og særdeles engasjert i en av Sveriges hotellsenger.

Snakkas, nå begynner Captein Kid showet...  
 

Nei, nå stikker jeg...

Jeg elsker å reise. Flekke frem den utdaterte lilla kofferten min med hull i fronten og bare mate den med klær og andre duppedingser turen kan ha nytte av. Særlig flink til å pakke er jeg forresten ikke. Brødsaksa ender alltid subbende i gulvet når destinasjonen ankommes og jeg innser hvor mye jeg kunne tenkt meg og hatt med som dessverre ikke ble en del av innmaten til kofferten. Faste gjengangere der er f.eks sokker. Jeg husker aldri å ta med flere par sokker, så da blir det å traske rundt i de eneste jeg har frem til de står av seg selv når turen nærmer seg sluttspurten.



Apropos sokker...nå kom jeg på hva jeg har glemt å pakke...

I morgen skal jeg nemlig ut å utforske verden litt igjen, og jeg kjenner et inferno av fyrverkeri herjer i magen min av tanken. Anledningen? Eurovision selvsagt. I morgen er jo THE GRAND FINAL. Årets høydare. Det er favorittprogrammet over alle favorittprogram. Galskapen, paljettene, låtene, kostymene. Herregud, for et ubeskrivelig deilig sirkus. Nå er det bare å glede seg til å sprette mindre elegang opp og ned i hotellsengen med flagg, fløyte og et over gjennomsnittet drøyt engasjement. 

Avreise skjer selvsagt lenge før fuglene fyller lokalmiljøet sitt med sur odør så denne budeia bør sove nå. Og for første gang på lenge tror jeg at jeg vil sove veldig godt i natt.

___________________________________________________________________________________________________________________________

Følg puslebiter på Snapchat: puslebiter

 

 

 

Akkurat her kræsjet jeg. (Video)

I dag blir det en veldig hektisk dag. Jeg er i full sving med et morsomt prosjekt, og er i skrivende stund på vei til en av mine favorittplasser her i Telemark. Det blir en lang tur, men jeg elsker jo å kjøre bil så da skal jeg klare meg bra.



Jeg kjørte nettopp forbi en veldig spesiell plass, og jeg kjenner jeg nesten ble litt uvel av å være der. Bilulykken jeg var i for bare måneder siden utspant seg der. Jeg har bare kjørt forbi den plassen en gang tidligere etter det skjedde og enten jeg vil det eller ei så er det som om jeg gjennopplever smellet som bare røsker kroppen min avgårde. Jeg kommer virkelig aldri til å glemme den dagen. På godt og vondt. Det er nok en av de verste opplevelsene jeg har i baggasjen min, men jeg er så utrolig takknemlig over hvor reflektert man kan bli av å komme levende ut av noe slikt. Du prioriterer og tenker helt anneledes i ettertid. Man bryr seg ikke om bagateller lenger, men fokuserer på de viktige tingene i livet. Noe vi bør gjøre uansett. 

Om du legger meg til på Snapchat har jeg nå lagt ut video av hvor jeg kræsjet og forklaring på hva som skjedde. Da kan du også være med på dagens roadtrip.  Legg til: puslebiter

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
puslebiter

puslebiter

32, Skien

Journalist, sangerinne i KRIAMA, mamma og blogger. For kontakt: puslebiter@gmail.com Instagram: amaliemusic1/kriama2017

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker